Drabantbyeventyret: Flyttet byen ut på landet

URBANISME: – Du tok oss med på busstur gjennom Oslos drabantbyhistorie som en del av undervisningen i emnet «Urbanismehistorie og samtidspraksiser». Drabantbyen er noe mange har assosiasjoner til. Men hva er egentlig en drabantby?

– For meg, som er byhistoriker og opptatt av boligpolitikkens historie, handler det om den store utbyggingen etter andre verdenskrig. Sammenslåingen mellom Aker og Oslo i 1948, der Oslo spiste opp nabokommunen, ga enorme tomtearealer med utviklingsmuligheter av nye dimensjoner. Dette var en villet politikk som innebar store subsidier, og et offentlig engasjement som virker eksotisk i dag.

Kommunen kjøpte opp jordbrukseiendommer i Østre Aker. Det var starten på drabantbyeventyret, som et ledd i den storstilte satsingen på boligbygging etter krigen. Byen skulle ikke ese utover etter eget forgodtbefinnende, men utbyggingen skulle konsentreres rundt lokale sentre med det man trenger i hverdagen. Jeg pleier å beskrive drabantbyen som velferdsstatens kjernefunksjoner fordelt utover terrenget.

Norske planleggere var inspirert av både England og Sverige. Jeg har først og fremst jobbet med Oslo, men dette skjedde altså også i andre byer og land. Så dette var en del av et internasjonalt tankegods og byplanidealer.

– Ja, finnes det en fellesnevner på tvers av byer og land når det gjelder drabantbyer?

– Det går en rød tråd mellom problemene man opplevde i moderne storbyer, enten det var Bergen eller Oslo, London eller Stockholm. Bykjernen ble opplevd som forurenset, støyende og problematisk, med dårlige levekår og boliger med lav standard. Hagebyen og drabantbyen er begge utformet som svar på disse problemene. 

Det var et klart ønske om å få byen «ut på landet», fremfor å flikke på fortidens misère.

Det var et klart ønske om å få byen «ut på landet», fremfor å flikke på fortidens misère. Det er noe visjonært ved drabantbyene. Det var en stor satsing i tid, penger og arbeidskraft, og en tydelig vilje til å styre byutviklingen.

Les også: Bli med på vandring gjennom 170 år bolighistorie på Sagene

– Hele systemet var vel også rigget annerledes, med en aktiv offentlig tomtepolitikk, boligkooperativer og husbank – og mye nytt byggeland. Hvor viktig var dette systemet?

– Kommunene skaffet til veie og opparbeidet tomter. Men det kanskje aller viktigste i denne fortellingen er Husbanken, som ble etablert i 1946 for å finansiere produksjonen av nye boliger. Husbanklånene var ikke behovsprøvd – de gikk både til privatpersoner som bygget seg ferdighus på byggefelt utenfor byen. Samtidig finansierte Husbanken storskala boligbygging i regi av boligbyggelagene, med OBOS i Oslo, BOB i Bergen, TOBB i Trondheim, og så videre. 

Det ble etablert boligbyggelag over hele landet rett etter krigen, og de store aktørene gikk inn som samarbeidspartnere med stat og kommune. Så her rulles det ut et boligpolitisk maskineri for å for å gjennomføre den nye boligpolitikken. Den gikk ut på at så mange som mulig skulle kunne kjøpe seg en bolig av en sosialt akseptabel standard til en sosialt akseptabel pris – enten i en kooperativ eierform som borettslaget eller som rene selveierboliger.

Så mange som mulig skulle kunne kjøpe seg en bolig av en sosialt akseptabel standard til en sosialt akseptabel pris

Husbanken var veldig opptatt av boligstandarden, og stilte spesifikke krav: Boligene skulle ikke være luksuriøse, men heller ikke holde en for lav standard. Det skulle være nøkternt. Parkett, gulvvarme og varmekabler på badet var det ikke snakk om. Men det skulle være bad, toalett, soverom til foreldrene, barnerom og balkong. 

Husbanken var også konkret på hvordan boligene skulle kunne møbleres: dobbeltseng på foreldresoverommet, skrivebord på barnerommet og plass til oppbevaring.

Les også: Med byen som forskningsarena

– Man skulle helst kjøpe sin egen bolig, sier du: Er dette starten på den berømte «eierlinjen», som står så sterkt i Norge?

– Helt klart. Siden det innebar så store subsidier, var det rett og rimelig at omsetningen av både brukte og nye boliger skulle reguleres. Man sto i kø, og det var en viss rasjonering: Familieleiligheter skulle gå til familier. Skulle du ha en treroms, måtte du ha barn eller vise en positiv graviditetstest. 

Når man i dag snakker om single sykepleiere som ikke kommer seg inn på boligmarkedet, tenker man kanskje at Einar Gerhardsen ville kastet leiligheter etter dem på 1950-tallet. Men de enslige kom helt til slutt, så en singel sykepleier i 1955 fikk ikke en gang stå i køen.

– Drabantbyene har også blitt behandlet i skjønnlitteraturen, og i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984) beskriver Dag Solstad Romsås i Oslo som et «monument over det moderne Norge i 1970-åra»: 

«En by som skulle legges omkring tun. Atskilte grender. En arkitektonisk helhet av mindre blokker og småhus. Med små veier mellom grendene, stier. Hele området skulle være stengt for biltrafikk. En ringvei skulle ringe inn hele drabantbyen, hvorfra det gikk stikkveier inn til de forskjellige grendene, til bilbrygga, hvor bilene blei fortøyd. Derfra skulle bilføreren begi seg til fots, inn til grenda, der blokkene og småhus lå omkransa av et tun, og der de som tegna dette ned på tegnebrettet forsøkte å hylle Livet, som er forholdet mellom menneskene.»

– Hvilke kvaliteter finner man i en drabantby som Romsås, slik du ser det?

– Kvaliteten ligger nettopp i at det er bilfritt. Husene ligger i klynger med gode uterom imellom. Naturen har blitt trukket inn, og midt i drabantbyen ligger det et tjern som nå er oppgradert til en ordentlig badeplass. 

Det er mye bra boligarkitektur i drabantbyene, der dyktige arkitekter jobbet samvittighetsfullt og kreativt innenfor stramme rammer.

Romsås har mange av kvalitetene vi etterspør i dag. Det er lyst, luftig og grønt, med naturen tett på, og hus som ikke er kjempehøye. Boligene er gode og gjennomgående, i hele spennet fra små leiligheter til flotte fire- og femroms. 

Det er mye bra boligarkitektur i drabantbyene, der dyktige arkitekter jobbet samvittighetsfullt og kreativt innenfor stramme rammer. Men, som mange trekker frem, blir det kanskje ikke tett nok til å helt fungere som by, og ikke spredt nok til å være et boligfelt. Drabantbyens skjebne er at den er litt midt imellom byen og landet, som hagebyen. På godt og vondt.

Les også: – Fremtidens byer må bygges med utgangspunkt i det vi allerede har

– Drabantbyen har i perioder hatt et kanskje ufortjent dårlig rykte, tross de udiskutable kvalitetene du jo nevner. Er det fordi man skuer hunden på hårene, og assosierer disse områdene med høyhus og betong heller enn grøntområder og god boligkvalitet?

– Jeg tror man har fokusert for mye på det ytre, ja. Det kom jo en periode der hele modernismen ble kritisert, og de sosiale forholdene ble tolket som en reaksjon på eller resultat av arkitekturen.

Allerede på 1970-tallet var det en veldig mobilitet. Folk som hadde flyttet inn i en treroms på Lambertseter eller fireroms på Romsås, flyttet til eneboliger i byggefelt i nabokommunene. Det hadde vært kjempelange køer og du måtte ha lang ansiennitet i OBOS for å flytte til Romsås, men etter hvert som mange flyttet, ble det mye gjennomtrekk. 

Mye av kritikken mot selve boligpolitikken gikk på at systemet gjorde det vanskelig å få til den mobiliteten, for du måtte stå i kø for å få boligen og levere den tilbake til OBOS når du skulle flytte, mens folk hadde lyst å gjøre boligkarriere. Da falt drabantbyene i status og dermed også i pris, noe som skapte en selvforsterkende effekt. Men jeg lurer veldig på om de kommer til å få en gentrifisering etter hvert.

Det er mye læring bare i å vite at ting har vært annerledes før – for da kan de også bli annerledes igjen.

– Kan vi lære noe av drabantbyen i dagens byutvikling?

– Det er viktig å være klar over at det er politikken som bestemmer. Hvem eier tomtene, hvordan blir ting finansiert og forvaltet? Disse kjedelige tingene som ikke handler om selve arkitekturen, er superviktige. I dagens debatt sier man at «før skaffet boligsamvirket gode boliger for vanlige folk, mens nå er de bare kommersielle». Joda, men se på hvilke roller de hadde og hvor pengene kom fra: Disse aktørene fungerte ikke som aktører i et marked, men som et boligpolitisk verktøy i samarbeid med kommunen. Når boligpolitikken har endret seg har alle aktørene fått nye roller. Men det er mye læring bare i å vite at ting har vært annerledes før – for da kan de også bli annerledes igjen.

Om teksten:

På AHO møter studentene internasjonale eksperter som gjesteforelesere i tillegg til AHOs egne undervisere. Nylig foreleste Anne-Kristine Kronborg for studentene på AHOs erfaringsbaserte master i urbanisme.

Universitetslektor Thomas Cook ved Institutt for urbanisme og landskapsarkitektur ved AHO har intervjuet Anne-Kristine Kronborg.

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.