Kan ny teknologi hjelpe oss med å inkludere flere i hvordan vi former byene og stedene våre?

BYUTVIKLING: «En gruppe ungdommer står midt i Oslo. De peker og diskuterer. De «flytter» på både bygninger og trær. Noen vil ha skatepark. Andre vil ha flere benker. De flytter ikke på faktiske objekter. De gir sine innspill til en virtuell modell av nabolaget sitt. Og kan se og oppleve hvordan nabolaget endrer seg som et resultat av endringene de gjør».

Smarte byer. Kunstig intelligens. Digitale tvillinger. Virtuell virkelighet. Utvidet virkelighet. Det lanseres stadig nye teknologier og nye begreper som skal gjøre byplanlegging mer effektiv, mer forståelig og mer deltakende for folk flest.

Løftet er enkelt: Hvis vi kan visualisere, simulere og forklare planene bedre, kan flere også forstå hva som står på spill, og dermed delta mer.

Byene våre står midt i store omstillinger. Det handler blant annet om klimahensyn, behovet for flere boliger, fortetting, mennesker på flukt, næringshensyn, sosial ulikhet og arealkonflikter.

Samtidig blir digitalisering og kunstig intelligens (KI) stadig mer dominerende i hvordan den fysiske verden blir til. Teknologien griper også inn i hvordan våre liv organiseres og gjennomføres. Det hele pakkes gjerne inn av løfter om effektivisering og modernisering.

Endringene angår alle som bor i byene. Blir vi hørt? Får vi muligheten til å påvirke når endringer planlegges, besluttes og gjennomføres?

Kai Reaver har i sitt doktorgradsprosjekt ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) undersøkt om digitalisering kan hjelpe oss til å involvere innbyggerne mer i byplanlegging. Og dermed gjøre byutvikling mer demokratisk.

Les også: Hvordan kan Bodø bli en attraktiv by på tvers av generasjoner, 365 dager i året?

To ulike forståelser av medvirkning

Medvirkning regnes som et demokratisk prinsipp i planlegging og utvikling av byer og steder. Det handler om innsyn, legitimitet og mulighet til å påvirke beslutninger som endrer byen og livene våre.

Samtidig blir medvirkning ofte praktisert som et virkemiddel. Medvirkning blir til et sett av metoder for å hente inn synspunkter, lokalkunnskap og preferanser.

Innenfor teknologifeltet har medvirkning en annen klang. Her handler brukerinvolvering ofte om deltakende design (participatory design), samskaping og prototyping. Det vil si å forbedre tjenester og løsninger i flere omganger (iterasjoner). Man tester, får tilbakemeldinger, justerer og utvikler videre. Og gjentar syklusen i flere runder.

I denne logikken er ikke medvirkning nødvendigvis et spørsmål om demokratisk innflytelse. Det er en måte å gjøre systemer mer treffsikre, brukbare og robuste.

Når byplanlegging digitaliseres, blandes disse to logikkene. Det avgjørende spørsmålet blir da hvordan vi kan sammenflette teknologiutvikling med byplanlegging.

Altså sørge for at vi ikke bare samler inn innspill fra nye visualiserings- og simuleringsverktøy. Men samtidig oversetter dem til beslutninger, ansvar og sporbarhet i formelle prosesser.

Les også: Fem grep for strategisk ledelse av byer

Kan teknologi hjelpe oss?

Kai Reaver har utforsket hvilke muligheter som nye teknologier åpner for i arbeidet med byutvikling. Han har tatt for seg bruk av virtuell virkelighet (VR) og utvidet virkelighet (AR).

Dette er teknologier som gjør det mulig å simulere virkeligheten. Som i eksempelet med ungdommene som ville dele sine ideer om hvordan nabolaget kunne bli bedre.

Han har også vært opptatt av å finne ut hva som må til for å sikre at innspill fra innbyggerne blir tatt hensyn til i de faktiske plan- og byggeprosessene.

Studerte reelle prosjekter

Arkitekt og forsker Reaver er tilknyttet forskningsgruppen Digital Urban Living ved AHO. Det er en tverrfaglig gruppe som spenner over design, arkitektur, urbanisme, planlegging og styring (governance.)

Reaver har i sin doktorgradsstudie gjennomført flere reelle casestudier i samarbeid med kommuner, arkitekter og ulike brukergrupper i prosjekter i Venezia, Genève og Oslo.

Han ville få svar på hva som skjer når teknologien møter ekte byggeoppgaver og planprosesser. Hvordan fungerer digitalisering i praksis?

I casestudiene kombinerte han designutvikling, teknisk testing, observasjon, intervjuer og analyse på tvers av caser. Han analyserte også hvordan digitale forslag kommuniseres gjennom plan- og bygge-prosesser.

– Jeg undersøkte hva som er mulig å få til med ny teknologi. Hvilke nye kvalitative data kan vi få ved å gi brukerne beslutningsmyndighet over utformingen av byrom og arkitektur? I tillegg var jeg opptatt av hvilke institusjonelle rammer som bestemmer om deltagernes forslag blir tatt videre eller ikke, forteller han.

Les også: Oslo kan bli globalt forbilde for byutvikling med naturen i førersetet

Lettere å forstå planlagte endringer

– Digitale simuleringsverktøy kan gjøre det lettere å forstå fremtidige endringer i den virkelige verden. Folk forstår hva de blir bedt å mene noe om. De klarer å foreslå konkrete løsninger i fullskala der og da, konkluderer Kai Reaver.

Når mennesker får bevege seg i et tredimensjonalt brukergrensesnitt i reell, én til én skala, blir det enklere å oppfatte høyder, volum, avstander og romlige sammenhenger enn gjennom tekst, 2D-tegninger eller reguleringskart.

I tillegg kan brukerne “tegne” endringene de ønsker. Og umiddelbart oppleve effekten av endringen.

– Folk engasjerer seg mer når de får oppleve byen romlig og intuitivt. Mange klarer å formgi når de får gode verktøy med gode brukergrensesnitt.

Teknologien bidrar til å gjøre opplevelsen av planlagte endringer mer ekte.

– Tre-dimensjonale (3D) modeller og simulering kan fungere som et oversettelseslag mellom designfagets språk og hverdagsforståelsen av et sted, fremholder Reaver.

Det betyr ikke at makten automatisk flytter seg. Og at byplanlegging blir mer demokratisk. Da må innbyggernes engasjement vise seg i konkrete handlinger og beslutninger.

Det krever mer enn hjelp fra teknologien. Det avgjørende er fortsatt hvem som inviteres til å medvirke, hva de faktisk får påvirke, hvordan prosessen er organisert, og hvordan innspill håndteres når de møter planapparatets formelle logikk.

– I flere av casene var det tydelig at digitalisering kunne gi sterkere engasjement og bedre samtaler. Men det ga ikke nødvendigvis mer reell innflytelse, understreker han.

Barrierer for reell innflytelse

Reaver har i sin studie identifisert to sentrale barrierer for sikre at bruk av teknologi gir demokratisk gevinst.

• Kommunene mangler ofte kompetanse, metodikk og organisatoriske rammer for å koble innsikt fra digital brukermedvirkning til det som faktisk skjer i plan- og byggeprosessene.
• Samtidig har de ulike teknologileverandørene lukket sine systemer. Det hindrer nødvendig informasjonsutveksling ut fra de digitale systemene og over i plansystemet.

I praksis er det fortsatt plansystemet som bestemmer prosessen og teknologileverandørene som bestemmer hva som er mulig å få til i praksis.

– Dermed blir digitalisering lett til en aktivitet som skjer på siden av de formelle planprosessene. Det endrer ikke hvordan kunnskap tas inn, hvordan alternativer vurderes og hvordan beslutninger begrunnes, fremholder Reaver.

I verste fall får vi en situasjon der deltakerne sitter igjen med en følelse av å ha bidratt i prosessen, mens den i realiteten var låst. Dermed risikerer vi at det hele blir en skinnøvelse.

Medvirkning som kilde til kunnskap

– Hvis vi mener alvor med at folk skal kunne påvirke, må digitale forslag kunne transporteres inn i planløpet på en måte som er sporbar, etterprøvbar og knyttet til faktiske beslutninger, konkluderer Kai Reaver.

Skal verktøyene bli noe mer enn isolerte øyer, må kommunene styrke sin organisatoriske kapasitet, innføre ny metodikk og sikre åpne tekniske standarder. Og det betyr at vi må slutte å behandle medvirkning som en skinnøvelse.

– Det avgjørende spørsmålet er om vi designer systemer for reell deltakelse eller om vi designer skinnprosesser, mener Reaver.

Det er et styringsspørsmål, ikke et spørsmål om teknologi.

– Det arbeidet gjenstår hvis vi virkelig mener at teknologien skal gjøre planlegging mer demokratisk, avrunder Reaver.

Referanser:

Reaver, Kai Justin (2026): From virtual to real: Exploring the use of Augmented Reality (AR) and Virtual Reality (VR) in participatory urban planning and architectural design. CON-TEXT no. 136. Doktorgradsavhandling fra Institutt for design, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Denne formidlingsartikkelen er publisert som nyhetsartikkel i nettavisen forskning.no 12. juni 2026 med overskriften «Byene våre endrer seg, men får innbyggerne være med å bestemme?».

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.