Tre ambisjoner for AHO: Åpnere, mer betydningsfull og kraftsenter for menneskelig dømmekraft

AHO – DET NESTE KAPITTELET: På Nasjonalmuseet sto det inntil nylig en liten hytte midt i Lyshallen. Den er tegnet av den norske arkitekten Wenche Selmer, som gjennom et langt liv var opptatt av hvordan man med helt enkle virkemidler kunne skape steder der mennesker kunne leve godt.

Utstillingen om henne hadde tittelen «Wenche Selmer. Hva kan du unnvære?»

Les også: Wenche Selmer: Arkitekt for måtehold og omtanke for de som skal bo

Jeg har tenkt en del på dette spørsmålet. Ved første øyekast høres det ut som et spørsmål om å klare seg med mindre og om å skjære inn til beinet. Men man kan også snu spørsmålet, og i stedet spørre: Hva kan du ikke unnvære? Hva er så avgjørende for den du er, at hvis du fjerner det, blir du til noe annet?

Jeg synes det er et interessant spørsmål å stille nå, når jeg begynner min andre periode som rektor ved AHO.

For vi står foran noen år der vi kommer til å forandre oss. Det skyldes blant annet økonomien. Som mange andre utdanningsinstitusjoner befinner AHO seg i en virkelighet der vi ikke kan fortsette å gjøre alt som vi har gjort det hittil. Det er alvorlig. For noen vil endringene vi skal gjennom, være vanskelige.

Det skal vi ikke snakke lettvint om.

Hva skal AHO være? Hva skal fagene våre være godt for?

Men hvis de kommende årene bare kommer til å handle om hva vi har råd til, mener jeg vi stiller oss selv feil spørsmål.

Jeg mener vi bør spørre: Hva skal AHO være, og hva er det umistelige ved denne skolen? Hva kan, og hva skal vi ha mot til å forandre?

Da jeg første gang begynte som rektor på AHO, hadde jeg selvfølgelig forestillinger om hva oppgaven ville være. Noe viste seg å være slik jeg hadde forestilt meg det, men det var mye som ikke gjorde det.

Slik er det vel med de fleste betydningsfulle oppgaver i livet. Man begynner med en forestilling om hvor man skal. Underveis oppdager man at landskapet ser annerledes ut når man står midt i det.

Derfor føles det også annerledes å begynne på min andre periode. Jeg kjenner huset bedre. Jeg kjenner våre styrker, og jeg kjenner også våre utfordringer bedre.

Og kanskje viktigst av alt: Jeg er blitt enda mer overbevist om hvor viktig AHO er. Ikke bare for oss som arbeider og studerer her, men også for samfunnet rundt oss.

Vi lever i en tid der mye av det vi har tatt for gitt, er i endring. Vi skal bygge med færre ressurser, vi skal håndtere et klima i endring, og vi skal finne nye måter å bo og leve sammen på. Teknologien utvikler seg i en hastighet som utfordrer våre forestillinger om arbeid, kreativitet og kunnskap.

Samtidig opplever vi nå en alvorlig situasjon innen våre egne fagområder. Arbeidsledigheten blant arkitekter er høy. Unge og nyutdannede har vanskelig for å finne fotfeste i arbeidsmarkedet, og vi merker også en nedgang i søkere til våre utdanninger.

Det er lett å betrakte disse tingene som forskjellige problemer, men jeg tror de henger sammen. For de tvinger oss til å stille et langt mer grunnleggende spørsmål:

Hva skal samfunnet bruke fagene våre til?

Og dersom svaret på det spørsmålet ikke er tydelig for omverdenen, så er det vår oppgave å gjøre det tydelig. For behovene er der.

Vi skal fortsatt skape steder, bygninger, landskap og produkter som mennesker faktisk har lyst til å leve med. Og vi skal fortsatt finne ut hvordan vi bygger med færre ressurser, hvordan vi tar bedre vare på naturen som vi samtidig er en del av, og hvordan vi skaper boliger, byer og felles steder for mennesker med svært ulike liv.

Vi skal også finne ut hvordan vi bruker ny teknologi uten å overlate dømmekraften vår til den. Det er ikke små spørsmål, og arkitekter, designere og landskapsarkitekter står ikke på sidelinjen i møte med dem; vi står midt i dem.

AHO skal ikke bare være god, vi skal bety noe

Derfor er min ambisjon for de kommende årene ikke bare at AHO skal være en god skole.

AHO skal være en skole som betyr noe.

En skole med en sterk faglig identitet og med mot til å bruke den.

Det krever for det første at vi må tørre å prioritere. Å prioritere er ikke å ha lavere ambisjoner. Det er å være tydeligere på dem.

Vi skal spørre oss selv: Hvilken skole skal AHO være om ti år? Hva skal vi være aller best på? Hva skal vi holde fast ved? Og hva skal vi våge å gjøre annerledes?

Det er her jeg kommer tilbake til Wenche Selmers spørsmål.

For hvis vi vet hva vi ikke kan unnvære, blir vi også friere til å forandre resten.

For meg er noe av det umistelige ved AHO den sterke fagligheten og den eksperimenterende tilnærmingen. Vår evne til å knytte sammen tanke og handling. Og at vi ikke bare spør hvordan noe kan lages, men hvorfor det skal lages, hvem det skal lages for, og hvilken verden er det med på å skape.

Det skal vi verne om. Men å verne om noe er ikke det samme som å la det stå urørt.

I fjor markerte vi AHOs 80-årsjubileum. Det er en lang historie å bygge på, men historie er bare interessant dersom man bruker den til noe.

Vår historie skal ikke fortelle oss at vi skal fortsette å gjøre tingene slik vi alltid har gjort dem. Den skal gi oss den faglige selvtilliten vi trenger for å forandre oss.

Vi skal vite hvilken grunn vi står på slik at vi tør å bevege oss.

Åpne seg mer mot verden rundt oss

Min andre ambisjon er derfor at AHO skal åpne seg mer mot verden rundt oss. Hver eneste dag skjer det ting på skolen som fortjener en langt større plass i samfunnet: Det forskes, eksperimenteres, tegnes og diskuteres, det feiles og prøves igjen. Og på skolen har vi kunnskap om noen av de største spørsmålene samfunnet vårt står overfor.

Den kunnskapen skal ikke bli værende innenfor våre egne vegger.

Jeg ønsker et AHO som er med i sterkere allianser med andre. Med forskningsmiljøer, virksomheter, kulturinstitusjoner, myndigheter og internasjonale partnere. Men jeg ønsker også noe annet. Jeg ønsker et AHO som deltar mer aktivt i den offentlige samtalen.

For arkitektur, design, urbanisme og landskapsarkitektur er ikke fag bare for de spesielt interesserte.

Det er fag som handler om alles liv. Om boligen vi våkner i, om gaten vi går ut i, om transporten som bringer oss til arbeid, om naturen rundt byene våre, om skolen barna våre går på, og om sykehjemmet vi kanskje en dag selv skal bo på.

Våre fag er med på å forme livet mennesker kan leve, og det gir oss et ansvar. Men det gir oss også en stemme.

Den skal vi bruke mer.

Og jeg tror faktisk at vi noen ganger har vært for tilbakeholdne med å bruke den. Kanskje fordi vi er så opptatt av kompleksiteten i fagene våre at vi blir forsiktige med de enkle svarene.

Det er på mange måter en styrke. Men den må ikke føre til at andre får definere samtalen om våre felles omgivelser, mens vi selv står på sidelinjen.

For hvem er det egentlig som former Norge? Er det politikerne? Utbyggerne? Arkitektene? Markedet? Innbyggerne? Kommunene? Teknologien?

Svaret er selvfølgelig: Alle sammen.

Men nettopp derfor trenger vi steder der vi kan diskutere hvilket Norge vi er i ferd med å forme.

Den menneskelige dømmekraft blir enda viktigere

Det bringer meg til min tredje ambisjon. Den handler om dømmekraft.

Årets kunstbiennale i Venezia har en tittel som også jeg har fortsatt å tenke på: In Minor Keys. I moll.

Det er en interessant tittel på en av verdens største kunstbegivenheter, for vi lever ikke akkurat i en tid preget av de stille toneartene. Vi har fått teknologier som på få sekunder kan levere svar på spørsmål det tidligere tok mennesker timer eller dager å besvare.

Men kanskje blir vår evne til å lytte etter de mindre tonene nettopp derfor viktigere. Å oppdage det som ikke roper høyest, og å se det andre overser. Å kunne bli værende i et komplekst problem lenge nok til faktisk å forstå det.

Det er dømmekraft.

Kunstig intelligens (KI) kan allerede løse oppgaver som vi for bare noen få år siden trodde krevde et menneske. Men kunstig intelligens gjør ikke fagene våre mindre relevante.

Jeg tror faktisk at KI gjør den menneskelige dømmekraften enda viktigere. Mennesker har evnen til å forstå komplekse sammenhenger, til å forestille seg noe som ennå ikke finnes, og til å stille det spørsmålet ingen andre har stilt.

Men også til å ta ansvar for konsekvensene av det vi skaper.

Det er noe av det viktigste vi utdanner til ved AHO. Og det er også noe av det vi ikke kan unnvære.

Jeg vet godt at de kommende årene ikke blir enkle. Vi står foran en stor omstilling, og vi kommer til å ta beslutninger som ikke alle vil være enige i.

Vi kommer til å velge å legge noe til og trekke noe annet fra, og vi kommer til å prøve ut ting som kanskje ikke lykkes på første forsøk.

Slik må det være.

Min ambisjon er ikke å overlate AHO etter enda en rektorperiode i nøyaktig samme stand som da jeg overtok skolen. Min ambisjon er å bidra til å gjøre AHO sterkere, tydeligere, mer åpen og enda mer relevant for det samfunnet vi er satt i verden for å bidra til.

Det kan ingen rektor gjøre alene.

AHO er først og fremst menneskene som er her. Deres faglighet, deres nysgjerrighet, deres kritikk, deres ambisjoner og deres ideer.

Hvis det er én ting min første periode har lært meg, så er det at vår største styrke finnes nettopp der: i fagmiljøene, hos studentene, blant medarbeiderne og i møtet mellom mennesker som ser ulikt på verden, men som deler ambisjonen om å gjøre noe med den.

Derfor vil jeg også gjerne begynne min andre periode med å høre fra dere.

Ikke bare om det vi allerede gjør godt. Men om det vi skal våge å gjøre annerledes, og om det vi skal passe på.

Hvilken verden er vi med på å forme?

Så når jeg i dag ser frem til min andre periode, vender jeg nok en gang tilbake til spørsmålet fra Nasjonalmuseet:

Hva kan vi unnvære?

Mitt svar for AHO er egentlig dette:

Vi skal være svært tydelige om hva vi ikke kan unnvære.

Vår faglighet, vår nysgjerrighet, vår dømmekraft, vår vilje til å eksperimentere og vår ambisjon om å gjøre verden rundt oss bedre.

Når vi vet det, trenger vi ikke å være redde for forandring. Da kan vi forandre alt det andre.

Og så kan vi åpne dørene litt mer og invitere andre inn i samtalen om det spørsmålet som jeg tror kommer til å bli et av de viktigste for AHO i årene som kommer:

Hvilken verden er vi med på å forme?

Jeg ser frem til å finne svarene sammen med dere.

Referanse:

Irene Alma Lønne: AHO – det neste kapittel. Tale ved rektorinnsettelse 22. oktober 2026. Teksten er oversatt fra dansk og tilrettelagt for norsk av Audun Farbrot, seniorrådgiver kommunikasjon, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). 

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.