Hvordan skape byrom som åpner for at at brukerne selv kan definere hvordan det skal brukes?

BYROM: Inkludering er et mantra i dagens byutvikling. Likevel ser vi en gjenstridig tendens til å programmere og kontrollere byens rom.

Det ser ut som om vi må definere hva rommene skal brukes til, hvem de er til for, og hvilke former for opphold som er ønsket og også uønsket.

Vi vil derfor benytte Pride som anledning til å spørre hva et skeivt perspektiv kan bety for oss som tegner, planlegger og former byrom. Kan det hjelpe oss til å forme steder der alt ikke er kontrollert?

Oslo Pride har de siste årene hatt en flyktig tilværelse mellom Spikersuppa, Sofienbergparken og Kontraskjæret. Regnbueplassen ble i 2022 formelt åpnet som et symbol på skeiv historie, fest, protest og parade.

Med sine regnbuefargede benker og flagg kan plassen umiddelbart leses som «skeiv». Samtidig er dette et høyst eksponert og kontrollert byrom.

Les også: På sporet av skeiv arkitektur

Se byen gjennom andres blikk

Dette fikk vi øynene opp for da vi gjennomførte en byvandring med tema skeiv arkitektur. En av deltakerne fortalte at han som skeiv flyktning i Norge aldri ville funnet på å holde hender med kjæresten sin på Regnbueplassen.

Til det var plassen altfor åpen og synlig. Siden den gang har vi forsøkt å se byen gjennom hans blikk, og tenkt mer over hvordan romlige omgivelser kan oppleves forskjellig avhengig av hvem man er, og hvor trygg man føler seg.

Skeive byrom handler om mer enn synlighet og symboler. Romlige kvaliteter som terskler, skjerming, kanter og tvetydighet kan være avgjørende, men blir ofte glemt eller oversett. Representasjon er viktig, men det henger ikke nødvendigvis sammen med opplevd frihet.

Les også: Vil utvide rommet for hva det er mulig for arkitekter å gjøre

Planlegge også med tanke på uønskede aktiviteter

Byrommet er i stor grad gjennomsyret av kontrollerende elementer. Det planlegges ikke bare for ønskede aktiviteter, men også med utgangspunkt i hvilke aktiviteter som er uønsket.

I Stensparken snauklippes buskaset rundt området kjent for cruising. Benker får stadig flere armlener og rundere sitteflater som vanskeliggjør soving. En av våre studenter er entusiastisk skater. Han har gjort oss oppmerksomme på hvor mye av byens utforming som er designet for aktivt å forhindre skating. Det var faktisk ulovlig i Norge frem til 1989.

Skating og cruising er ulike praksiser, men de synliggjør begge hvordan byen kan tas i bruk på andre måter enn de planlagte.

For skatere er det et selvstendig poeng å selv definere hvor man skal skate, og ikke la seg forvise til tilrettelagte skateparker. Lyden av skateboards mot stein og asfalt kan unektelig være irriterende, men kan ikke slike lyder også gjøre byen rikere?

Les også: Skal flere unge trives i offentlige rom, må de få være med å skape dem

Hva med dem som ikke vil spille fotball?

Slike spørsmål har fulgt oss inn i undervisningen denne våren. Våre studenter på første år av landskapsarkitekturutdanningen har arbeidet med temaet lek under paraplyen «Parklaboratorium».

Lek er så mye mer enn lekeapparater. Det har vi har benyttet som en inngang til å undersøke hvordan byrom kan åpnes for ny og uventet bruk. Med leken som utgangspunkt har vi utfordret forestillingen om at gode byrom alltid må ha tydelige funksjoner, ferdige programmer og entydige brukere.

Vi har vært så heldige å få bygge et faktisk fysisk prosjekt, hvor ideer om lek i nabolagsparken ble omsatt til en reell kontekst. I samarbeid med Tonsenhagen skole fikk vi boltre oss på en stor asfaltert idrettsplass. Plassen er allerede populær og godt brukt, primært til fotball på sommertid og skøyting på vinterstid.

I medvirkningsprosessen kom det frem at både elever og foreldre ønsket å ivareta plassen som fotballbane, og kanskje aller helst med kunstgress. Dette var viktig å ta på alvor. Men med et skeivt perspektiv bør vi også spørre oss hvilke stemmer som ikke roper høyest. Hva med dem som ikke vil spille fotball?

Les også: Studenter tar leken på alvor

Åpne for ny og uventet bruk

I prosjektet ble det etter hvert viktig å skape rom som barna selv kunne få definere. Med kortreiste og gjenbrukte materialer har vi forsøkt på dette. Førti blokker med grorudgranitt danner et landskap man kan hoppe gjennom, et sted å sitte, eller en hinderløype.

Mellom steinene har vi brukt trykkluftbor og hakke for å lage hull i asfalten og la nye vekster få gro. På den andre siden av plassen ligger solide tømmerstokker fra et hogstfelt i Marka. Disse kan balanseres på, og rammer inn et lite eventyrland hvor barna kan bygge med stubber og avkapp.

Materiale fra en midlertidig paviljong utenfor Nasjonalmuseet ble gjenbrukt til et langbord som også kan klatres over eller krypes under. Fargerike striper og felt på bakken binder det hele sammen, og det er fortsatt god plass til fotball - dog uten kunstgress.

Skeivere måte å arbeide med byrom på

Er dette skeiv arkitektur? Kanskje ikke i snever forstand. Men det peker mot en skeivere måte å arbeide med byrom på: mindre entydig, mindre kontrollerende, mer åpen for at brukerne selv kan definere hva et sted kan være.

Når fotballen er ryddet inn og elevene har gått hjem, kan plassen leve videre som møtested, gjemmested, snarvei, hinderløype eller noe vi ikke har tenkt på.

For oss som former byen, ligger kanskje utfordringen nettopp i å ikke bare gi steder form og mening, men også å la noe stå uavklart. 

Vi vil derfor oppfordre til å se hva som vokser til i sprekkene, og kanskje finne frem trykkluftbor og hakke, og bryte opp noen biter av den rigide asfalten (som egentlig er ganske myk!).

Referanse:

Artikkelen er skrevet spesielt for AHOs nettsider for å markere Pride 2026. Eksempelet i teksten baserer seg på kurset «61 120 Form – Parklaboratorium» som ble gjennomført våren 2026 i samarbeid med Tonsehagen skole.

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.