Kontakt artikkelforfatter:
Maria Inês Correia, arkitekt, faglig leder i Fjord arkitekter og student på AHOs videreutdanningsmaster i urbanisme
ARKITEKTUR: «Modern building is now so universally conditioned by optimized technology that the possibility of creating significant urban form has become extremely limited.»
Den britiske arkitekten og teoretikeren Kenneth Frampton pekte allerede i 1993 på hvordan teknologi og spekulasjon har bidratt til å redusere arkitektur til et puslespill av elementer som er forhåndsdefinert av produksjons- og optimaliseringsbehov.
I 2026 er avstanden mellom bygg og natur og mellom bygningsindustri og arkitektur blitt enda større. Teknologisk optimalisering og økonomisk logikk styrer i stadig større grad form, materialitet og byrom. Det skjer på bekostning av stedlig forankring og arkitektonisk mening.
Samtidig ser vi stadig flere arkitekter stille spørsmål ved ukritisk bruk av teknologi og materialer, og som orienterer seg mot biotilgjengelige materialer, ombruk av eksisterende bygg og en mer ressursbevisst praksis.
Les også: Tre ting på én gang: Kan en bygning være både vakker, funksjonell og klimavennlig?
Hvorfor så lav arkitektonisk kvalitet?
En av de viktigste bidragsyterne til lav arkitektonisk kvalitet i dag er, slik Frampton allerede pekte på i 1993, spekulasjon. Boligbygging er det tydeligste eksempelet. Her er økonomi den dominerende drivkraften, ikke arkitektonisk eller stedlig kvalitet.
Spekulasjonen er samtidig normalisert gjennom et bredt akseptert narrativ om høye boligpriser. Det forklares med boligmangel, og løset med ett svar: mer boligbygging.
Det er essensielt å diskutere boligmangel og behovet for flere boliger. Samtidig bidrar dette narrativet til å drive tomteprisene opp. I den nyliberalistiske økonomiske virkeligheten vi befinner oss i idag, er direkte regulering av tomtepriser i praksis umulig.
Dermed forblir tomteprisen en avgjørende premissgiver for prosjekters økonomiske rammer – og for arkitekturens handlingsrom.
Les også: Hvorfor blir noen hus så fine? Det handler om kvalitet, ikke om stil.
Riving fremfor ombygging
Lyst til å forme fremtidens byer og steder?
Standardiserte detaljer og materialer tas i bruk for å presse byggekostnadene ned. Det er ikke nødvendigvis fordi de er billigere å produsere eller bedre, men fordi de er forhåndsgodkjente og passer inn i etablerte systemer.
Forestillingen om at løsninger som på forhånd er akseptert, er synonymt med effektivitet, kvalitet og lavere kostnader, bidrar også til at riving ofte velges fremfor ombygging og transformasjon.
Parallelt forsterkes disse tendensene av ukritisk bruk av teknologi. Ikke bare gjennom trafikk, som fortsatt er relevant 33 år etter Frampton, men også gjennom tekniske krav som løses ved hjelp av teknologiske systemer.
Dette skjer fordi vi som samfunn har valgt maskiner og syntetiske materialer som forhåndsaksepterte løsninger fremfor å videreutvikle materialbruk og ventilasjonsprinsipper basert på tradisjonell byggeskikk.
Les også: Vil vise hva arkitektur kan gjøre for Oslofjorden
Arkitektens rolle reduseres
Resultatet er økte byggekostnader, mer komplekse planleggings- og byggeprosesser, hvor arkitektonisk kvalitet – som ikke lar seg kvantifisere – systematisk underprioritertes. De eneste faglig argumentene fra arkitekter i prosjekteringsgrupper som blir tatt på alvor er de som kan måles – reguleringsplan og den byggetekniske forskriften TEK17.
I tillegg til dette kommer prosjektering ved hjelp av Building Information Modeling (BIM). Arkitekten forventes ofte å modellere elementer uten å være involvert i beslutningsprosesser, og holdes ansvarlig ved mangler.
Resultatet er at arkitektur reduseres til en administrativ disiplin med formelt ansvar, men begrenset faglig innflytelse. Tidsbruken knyttet til korrekt BIM-modellering står i et åpenbart misforhold til den arkitektoniske kvaliteten som faktisk oppnås i det ferdige resultatet.
Les også: Viser omsorg for barn og bygninger
Jeg blir håpefull, tross alt
På tross av en temmelig dyster situasjon for arkitektur som premissleverandør for urban utvikling, kan det tenkes at vi har kommet til et vendepunkt.
Jeg blir håpefull når jeg leser at så mange tør å stille spørsmål ved den boligmodellen vi har i dag, som undersøker nye materialer og tekniske løsninger, som presser fram ombygging og ombruk, som tar kampen for arkitektonisk kvalitet og bevaring av naturen, og som rett og slett ikke aksepterer de gitte premissene uten motstand.
Ja, det kan være ubehagelig å se øyne rulle når man stiller spørsmål. Derfor er jeg takknemlig for alle som ikke gir seg lett. Det er inspirerende, og det gir håp.
Referanser:
Frampton, Kenneth (1993): Towards a Critical Regionalism: Six Points for an Architecture of Resistance. Routledge.
Denne artikkelen er først publisert som debattartikkel i tidsskriftet Arkitektur 28. januar 2026.
Vi vil gjerne høre hva du synes!
Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.