Skal vi lykkes i å skape grønnere byer, trenger vi ENDRINGSVILJE

URBANISME: Konsekvensene av natur- og klimakrisen blir stadig mer merkbare for oss alle. På tross av vedtatt nasjonal politikk og lovfestede internasjonale forpliktelser er vi langt fra å innfri klimamålene og snu trenden.

Den overordnede problembeskrivelsen er allment akseptert. Det hersker ingen tvil om hvor vi skal, eller hva den offisielle politikken på feltet er. 

Enten vi opererer med 2- eller 1,5-gradersmålet, eller om tidshorisonten er 2030 eller 2050, er budskapet utvetydig: Vi må gjøre noe, og det haster.

Det ser likevel ikke ut til at vedtatte politiske mål og ambisjoner manifesterer seg i handling på overordnet nivå.

Få saker har større behov for at alle gode krefter trekker i samme retning enn klima- og miljøsaken. 

Hvilke handlinger og strategier kan bidra til en bærekraftig (by)utvikling som setter naturen først? Kanskje handler det særlig om vilje (og evne) til endring?

Les også: – Fremtidens byer må bygges med utgangspunkt i det vi allerede har

Etterlyser endringsvilje

Den femte utgaven av antologiserien AHOs urbane utredninger har fått tittelen «Endringsvilje – strategi og handling for grønnere byer». 

Boken er skrevet av studenter på AHOs videreutdanningsmaster i urbanisme. De bringer med seg sine erfaringer fra ulike roller innenfor arkitektur- og byutviklingsfeltet, friluftsliv og kultur, bærekraftsrådgivning og eiendomsmegling.

Kapittelforfatterne utforsker bokens hovedtema fra et systemperspektiv. De ser blant annet på potensialet for å få til systemendring. Hva kan vi gjøre annerledes i vår(e) bransje(r) for at ambisjoner skal bli til handling?

Det handler blant annet om å endre dagens «business as usual» både i politikk og praksis. I tråd med bokens tittel peker alle kapitlene tydelig på behovet for endringsvilje.

De syv kapitlene trekker frem ulike perspektiver som er relevante når vi diskuterer systemendring.

Les også: Drabantbyeventyret: Flyttet byen ut på landet

Smultringmodellen

Den britiske økonomen Kate Raworth har foreslått en modell for samfunnsutvikling som går ut på å gi rammer for gode liv og en sosial «grunnmur» uten samtidig å gå på bekostning av naturen og sprenge det økologiske «taket». 

Demokratisk, ressursmessig og økonomisk utvikling skjer innenfor globale klima- og miljørammer.

Siv Wiersdalen har i sitt kapittel brukt denne modellen som utgangspunkt til å diskutere utviklingen av et sentrumskvartal i Porsgrunn, for å se hvordan utvikling i norske byer kan skje i balanse mellom menneskelige behov og naturens tåleevne.

Økologisk demokrati

I ressurssterke land med robuste demokratiske tradisjoner, som Norge, er man tilsynelatende godt rigget for den grønne omstillingen. 

Det er likevel ikke gitt at konvensjonelle demokratiske former evner å gi plass til den nødvendige omorganiseringen der naturen tillegges større verdi enn i dag.

Økologisk demokrati handler om nettopp å gi naturen en plass i beslutningsprosessene. Vårt representative demokrati må fornyes og redefineres. For hvem taler (den tause) naturens sak? Og hvordan kan planprosesser i norske byer ta hensyn til både natur og mennesker?

Saritha Thulasidas skriver om utviklingen av naturperlen og kulturdestinasjonen Odderøya i Kristiansand.

Alternativt boligbyggeri

Det er behov for en system- og strukturendring i byggebransjen slik vi kjenner den, for at naturen skal komme først. 

Anne Kirsti Krogvig Karlsen og Gislunn Halfdanardottir tar til orde for at en ikke-kommersiell boligsektor vil kunne fungere som et laboratorium for alternative praksiser.

Nye modeller for eierskap og utvikling kan skape et økt potensial for å realisere mer bærekraftig byggeri. Eller som forfatterne spør: Hva er bærekraftspotensialet i boligproduksjonen «når det spekulative aspektet kobles fra?»

Ombruk av bygg

Behovet for endring ses også i det paradokset at mange bygninger rives i dag, samtidig som man snakker varmt om vern gjennom bruk, transformasjon og tidsdybde, skriver Nora Dyrvik. 

Hun avdekker en av mekanismene som gjør at man gang på gang ender opp med å rive eksisterende bygg, fremfor å bevare dem – stikk i strid med hva alle omforente politiske ambisjoner skulle tilsi. 

Bevaring blir ofte for dyrt og komplisert. Derfor er det viktig å peke på både begrensningene og handlingsrommet som faktisk finnes i det eksisterende lovverket, som i plan- og bygningsloven. 

Vi må rigge om systemene våre og dagens praksis, på «begge sider av bordet», for å gi insentiver til gjenbruk.

Marka som modell for byutviklingen

Et eksempel på at «naturen kommer først» finner vi i Oslo-marka.

Den såkalte markaloven viser hvordan det er mulig å sette grenser for byens vekst og hindre nedbygging av natur. 

Torill Hallingstad forklarer at denne spesielle loven skaper en mental geografi. Grensen er nemlig ikke bare en linje på et kart: «På mange måter former markagrensen byen, siden den organiserer tilgang, styrer ferdsel, konsentrerer press og etablerer en tydelig overgangssone der byens vekst måles mot naturens tålegrense», skriver hun.

Kampen om parkeringsplassene

Bilbruk og dens konsekvenser for byen er et tilbakevendende tema når den bærekraftige byen står på agendaen. Dette er et tema der det kan trekkes linjer fra bilens spede begynnelse i Norge i etterkrigstiden, via massebilismens velmaktsdager og til dagens trafikkreduserende storsatsinger.

Christopher Lejonberg og Tomine Duller belyser sammenhengen mellom bilfremkommelighet, byliv og vilkår for sentrumshandel. Gjennom to ulike eksempler fra Oslo viser de at det er mange faktorer som påvirker politikkgjennomføringen.

Like tiltak kan få forskjellige utslag avhengig av (blant annet) stedet de blir implementert. Dessuten er ingenting statisk: Pendelen svinger også for bilen, hvis status har variert gjennom tidene, noe som har ført til overordnede systemendringer i byens planlegging.

Ubekvemmelighetsbyen

Kristian Edwards peker på det som kan fortone seg som elefanten i rommet: Har vi blitt for godt vant? Har vi fått for høye forventninger til komfort og bekvemmelighet? 

Det går for eksempel an å diskutere om vi, ved å senke kravene til komfort, kan redusere energi- og materialbruken i byene våre. Er det virkelig nødvendig at dagens bygninger, uavhengig av sted, skal holde en jevn innendørs temperatur på 20 grader hele året? Eller burde vi – slik den kjente japanske arkitekten Tadao Ando skal ha foreslått i sine til dels spartanske betonghus – heller kunne ta på oss en tykk genser på kalde dager?

AHOs urbane utredninger er relevant for alle som er interessert i eller jobber med bærekraftig by- og stedsutvikling i norske byer og tettsteder. Utgivelsen representerer også en ambisjon om å delta i den offentlige samtalen.

Referanse:

Artikkelen er en redigert versjon av «En by på naturens premisser», Peter Hemmersams og Thomas Cooks introduksjonskapittel til boken «Endringsvilje – strategi og handling for grønnere byer». Boken er femte utgave i antologiserien AHOs urbane utredninger.

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.