Hvordan vi har møtt krisetidene i arkitektbransjen

ARKITEKTUR: Se det for deg: Et stort boligkompleks står ferdig. Byggets plassering er perfeksjonert ved hjelp av kunstig intelligens, som tar hensyn til solforhold, utnyttelsesgrad og bevegelseslinjer. Ingeniører har bestemt konstruksjonsprinsippet, så her løper man ingen risiko.

Bygget inneholder veldig mange leiligheter, som alle sammen er kjempefine. Eller,… de blir i hvert fall solgt unna ganske raskt. Leilighetenes utforming er nemlig bestemt av eiendomsmeglere som har gjort en grundig analyse av boligmarkedet, og vet hva folk vil ha.

De har dessuten en boligstylist med på laget som har vært på H&M Home og handlet rimelige, men veldig trendy tepper, vaser og lysestaker, og funnet den perfekte fargen beige - som ingen blir støtt av.

Dessuten har bærekraftkonsulenten sikret en høythengende miljø-sertifisering, så byggingen av dette leilighetsbygget bidrar i seg selv aktivt til å nå målene i Paris-avtalen.

Les også: Startet arkitektfellesskapet Studio Braak i møte med krevende tider

Arkitekten som estetisk konsulent eller skredder for eliten

Sist, men ikke minst, arkitekten har spilt en helt essensiell rolle som estetisk konsulent. I slutten av hver fase hentes arkitekten inn for å velge farge på fasadeplatene, skal det være imitasjon av tegl eller marmor? Arkitekten avgjør om kanskje det er behov for en buet døråpning, det kan jo kanskje arkitekturopprøret sette pris på?

Slik er arkitektens rolle sikret; en viktig lagspiller, en del av et stort og vakkert prosjekt som skaper enorm bo-glede, og store inntekter for alle parter.

Så er det selvsagt noen arkitekter som ikke vil føle seg tilfredse i denne rollen.

Arkitekter som lengter tilbake til høy status og full kontroll. Heldigvis finnes det jobb for dem også. Arkitekten kan nemlig også finnes i rollen som arkitekturens gullsmed eller skredder.

Denne arkitekten sitter uforstyrret på kontoret sitt, med tid til å tenke så det knaker, skisse for hånd og lese saftig arkitekturteori.

Utsøkte detaljer tegnes i dyre materialer til de som har kulturell kapasitet nok til å verdsette det, og tilstrekkelig økonomisk kapital selvsagt. Arkitekten får utforme fantastisk flotte prosjekter, men forblir en leverandør av en luksusvare forbeholdt eliten.

Men la oss være ærlige - å løse overgangen mellom vindusåpning og vegg er jo vel så meningsfullt som å løse boligkrisen?

Les også: Vi kan ikke bare snakke frem god arkitektur. Vi må formgi den.

Hva skjedde med arkitekten som samfunnsbygger?

Men vent nå litt… Er dette egentlig et dystopisk fremtidsscenario, eller er det faktisk dagens situasjon?

Satt litt på spissen kan man spørre seg om dette er satire, science fiction, eller bare realitet.

For det er på mange måter krisetider i arkitektbransjen. Som diplomveiledere ser vi hvordan selv de beste studentene står uten jobb ett og to år etter at der ferdig med studiene.

Og som praktiserende arkitekter ser vi hvordan kollegaer med flere års erfaring blir permittert eller mister jobben. Samtidig skyves arkitekten ut på sidelinjen, fra å sette premissene til å måtte følge dem.

Andre bestemmer hva som bygges, hvorfor og hvordan. Hva skjedde med arkitekten som leder, som samfunnsbygger, og som politisk aktør?

Les også: – For å tegne en god bygning som kan realiseres, må du vite hvordan den skal bygges

Ønsker å forme omgivelsene våre

Da vi selv var studenter ved AHO hadde vi en bok på pensum som svart på hvitt frarådet oss å starte kontor rett etter studiene. Det ble beskrevet hvordan de harde realitetene gjør det svært vanskelig å få jobbe med relevante prosjekter.

Ønsket om å motbevise den påstanden har vært en viktig motivasjon for oss. Irriterende nok har den vist seg i stor grad å stemme. Det kan nok ha noe med ambisjonene våre å gjøre. Med vår erfaring innen urbanisme og landskap har vi ønsket å jobbe med prosjekter knyttet opp mot byutvikling.

Nå kommer inntektene våre hovedsakelig fra de små private prosjektene, som er spennende og givende å jobbe med, men vi streber også etter å forme omgivelsene våre i større omfang.

Vi har derfor flere ganger forsøkt å kvalifisere oss til parallelloppdrag, både alene og i samarbeid med andre små praksiser. Men selv med full pott på oppgaveforståelse har vi blitt slått alle ganger. Ikke bare på erfaring, men også på pris, selv når vi har underpriset oss til vi skjemmes.

Man kan også satse på åpne konkurranser, men her må man legge inn et ekstremt antall timer og nye idéer kan fort virke skremmende i en etablert diskurs, spørsmålet er om det er verdt det.

Hvordan vi har møtt krisen

I stedet for å holde fokus på alt som er galt i bransjen, vil vi heller fortelle litt om hvordan vi har møtt denne krisen, som for oss har vært hverdagen, helt fra vi ble uteksaminert og startet kontor i pandemiåret 2020.

For selv om læreboken hadde rett i at det var vanskelig, fant vi etter hvert ut at det slett ikke er umulig å få jobbe med samfunnsrelevante prosjekter.

Et vendepunkt kom da vi sluttet å bruke tid på konkurranser, og i stedet investerte den i egne initiativer. Vi så til kunstfeltet, hvor man i større grad er trent til å skape egne mulighetsrom gjennom egeninitierte prosjekter.

Heller enn å sende inn forslag i konkurranse med 150 andre, kunne vi arbeide med nøyaktig det som interesserte oss gjennom alternative metoder.

Diplomoppgaven vokste til bok

Vi startet med Groruddalen på tvers, en publikasjon om byvandringer som vokste ut av vår diplomoppgave. Derfra utviklet det seg et forsknings- og formidlingsprosjekt som ble vist på Oslo arkitekturtriennale.

Senere svarte vi på en åpen invitasjon til å utforme et prosjekt om skeiv arkitektur. Det førte til en installasjon, seminarer og en utstilling på ROM for kunst og arkitektur, samt boken Monument - En runde rundt Kjærlighetskarusellen.

Gjennom disse prosjektene bygget vi reell spisskompetanse på skeiv arkitektur og stedsutvikling, og vi arbeider nå videre med prosjektet, med mål om en permanent installasjon i samarbeid med kunstner og kurator.

Blitt en tydelig stemme i feltet

Men så kan du jo spørre: Hva godt gjør det egentlig å gi ut et par bøker, å lage en utstilling, å jobbe med en kunstnerisk innfallsvinkel?

Vi kan røpe at ingen av disse prosjektene har gitt oss direkte store inntekter. Men likevel, de førte til at vi gikk fra å være et av mange små kontorer til å bli en tydelig stemme i feltet. Vi opplevde å bli kontaktet av større kontorer som ønsket å ha med vår kompetanse, særlig på skeiv arkitektur, og vi blir stadig invitert til å prate eller skrive om tematikken.

Med dette forsøker vi ikke å si at løsningen er å skrive bøker eller jobbe med kunst, men vi vil komme med en oppfordring om å ta eierskap til arkitektrollen igjen og spørre om ikke vi har noe å lære av kunstfeltet i det å skape våre egne mulighetsrom, definere og utvikle vår egen rolle gjennom kritikk, nysgjerrighet og motstand.

For verdiskaping handler om å bygge verdier - ikke bare måle dem i kroner og øre.

Referanse:

Artikkelen baserer seg på Espen Robstad Heggertveit og Eirik Stokke-Mikalsen foredrag «Aktivisme, kunst og arkitektens rolle i fremtiden» på konferansen «Verdi 25 Arkitektbedriftenes dag». Konferansen ble arrangert 14. oktober 2025 av bransjeorganisasjonen Arkitektbedriftene i Norge.

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.