TRANSFORMASJON: På vei til jobb om morgenen rusler jeg ned langs Telthusbakken, krysser Maridalsveien og går gjennom en raus teglstens-portal opplyst av oransje neonlys.
Før jeg går gjennom portalen, ser jeg inn på campusområdet med åpning ut mot Akerselva. Blikket fanger synlige spor av skapende og byggende aktivitet gjennom årene, et syn som gjør meg glad til sinns.
På vei mot den karakteristiske gule hovedinngangsdøren passerer jeg byggehallen og verkstedene som ligger på rekke og rad, treverksted, lettverksted, metallverksted, et topp moderne 3D-print-verskted og mere til.
Vel inne i bygningen blir jeg stadig overrasket av nye utstillinger som popper opp, skapt av neste generasjon designere, arkitekter, urbanister og landskapsarkitekter. I dag viser førsteårs arkitektstudenter modeller av bygninger på 6 x 6 x 6 meter som skal fremme ulike typer relasjoner mellom mennesker.
Til høyre for inngangen ligger AHOs bibliotek, et rikholdig skattkammer for alle som er opptatt av hvordan vi former fremtiden.
Biblioteket var også et av rommene som daværende rektor Kristoffer Apeland, bygningsingeniør og konstruktør, stolt viste frem for kongen en av de siste oktoberdagene i 2001.
Kong Haralds blikk vandret opp mot taket der himlinger av gjerdenetting henger ned fra det røffe, industrielle taket med alle sine mange tekniske installasjoner.
«Kongen studerte interessert taket, og mente dette var en løsning han ville foreslå for dronning Sonja til bruk i rehabiliteringen av Slottet som da pågikk», beretter Karl Otto Ellefsen.
Den gang var Ellefsen prorektor og snart påtroppende rektor ved Arkitekthøgskolen i Oslo (som i 2005 endret navn til Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)).
Ellefsens er også AHOs kronikør, og har samlet store deler av AHOs historie mellom to permer.
Les også: Syv kvaliteter som gjør en bygning god for mennesker
Fra transformatorverksted til tankeverksted
Maridalsveien 29 ble bygget i perioden 1936-1938 som transformatorverksted og lager for Oslo Lysverker (senere Oslo Energi). Bygningen er oppført i teglstein og betong for industriell bruk med Byarkitekten i Oslo som arkitekter.
AHOs bygning er både en fortelling om det moderne Norge, men også en fortsatt påminnelse om arkitekturens fundamentale betydning. Det gjelder bygningen i seg selv, men også den tradisjonen for byggende fagkunnskap som den har rommet og fortsatt rommer som arkitektur- og designhøgskole i dag. AHO har et unikt bygg vi vil være tjent med å ta godt vare på. Espen Surnevik, professor i arkitektur
– Bygningen representerer etterdønningene av Victoriatidens industriarkitektur langs Akerselva. Mens 1800-tallets industri søkte Akerselvas vannkraft, er Oslo lysverkers gamle bygning et arkitektonisk uttrykk for en ny og fremtidsrettet og modernistisk æra som kommer til uttrykk gjennom bygningens flate tak, enkle teglvegger og rette båndaktige vinduer, fremholder Espen Surnevik, professor i arkitektur ved AHO.
– Med upusset tegl, store vinduer og flate tak er bygningen et typisk eksempel på industriarkitektur fra 1930-tallet, supplerer Mari Hvattum, professor i arkitekturhistorie ved AHO.
Oslo Energi avviklet sin virksomhet i Maridalsveien, og den nærmere 11.000 kvadratmeter store industribygningen ble stående tom.
Les også: Aktivist for arkitekturvern fornemmer uventet medvind
AHO på jakt etter nye, større lokaler
Tre adresser siden 1945:
Ullevålsveien 5: AHOs røtter går tilbake til 1945. Da ble det startet et krisekurs for krigsrammede arkitekter ved Statens håndverks- og kunstindustriskole.
St. Olavs gate 4 (etterhvert 4-6): AHO flyttet inn i en bygård i St. Olavs gate som ble åpnet 11. desember 1968 av kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik.
Maridalsveien 29: Kong Harald V avduket 30. oktober 2001 en plakett ved hoveinngangen for å markere den offisielle åpningen av AHOs nye lokaler.
AHO hadde siden 1968 holdt til i en bygård i St. Olavs gate 4, som etter hvert ble utvidet til også å omfatte St. Olavs gate 6. Lokalene var både trange, dårlige og lite funksjonelle for det de skulle brukes til.
Da AHO i 1996 fikk overført utdanningen av industridesignere fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, ble ikke arealbehovene mindre presserende.
Iherdig innsats ble sommeren 1996 kronet med klarsignal fra det daværende Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet om å sondere leiemarkedet i Oslo øst for å finne egnede lokaler på inntil 11.250 kvadratmeter.
Å plassere AHO i Oslo øst inngikk i en politisk ambisjon om å satse på Oslo øst. AHO fikk etter hvert følge av Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) på andre siden av Akerselva i lokalene til den tidligere Seilduksfabrikken.
Med klarsignal fra departementet kartla AHO til sammen 12 forskjellige alternativer, og valgte Maridalsveien 29 som den bygningen og plasseringen som var best egnet og gav mest rom for AHO til å utvikle seg.
– Vi var på befaring, og ble begeistret over hva vi så. Her var det industriromantikk til fulle, høyt under taket og rom med traverskran som kunne bli fullskala byggehall. Oslo kommune hadde i mange år arbeidet med å gjøre draget langs Akerselva til en park og blandingen av røff industri og vakker park med elv, sjarmerte alle fremholder Karl Otto Ellefsen.
Statsbygg inviterte i 1998 til en åpen arkitektkonkurranse om hvordan vi best kunne bygge om en forlatt industribygning til lokaler for en utdannings- og forskningsinstitusjon.
– Dette var en av de første arkitektkonkurransene som handlet om transformasjon av en eksisterende bygning til nytt formål, sier Even Smith Wergeland, professor i arkitekturvern ved AHO.
.jpg)
«Den skal vi vinne»
– Den skal vi vinne, sa vi da vi så utlysningen av arkitektkonkurransen, minnes arkitekt Einar Jarmund.
Markedet for arkitekter var minst like trist ved utgangen av 1990-årene som det er i dag.
Vi, det er Håkon Vigsnæs og kollegene i arkitektkontoret Jarmund / Vigsnæs AS som ble etablert et par år før konkurransen om å innpasse AHO i Oslo Lysverkers forlatte lokaler.
Arkitektfirmaet gjorde troll til ord og vant konkurransen med sitt forslag «Dynamo Cuba», og fikk muligheten til å forme fremtiden til en institusjon hvor de selv tok sin arkitektutdanning.
Den gangen, for litt over 25 år siden, ble ikke transformasjon sett på som en ordentlig arkitektoppgave. Ingen av de store, etablerte arkitektkontorene deltok i konkurransen.
Det gjorde det mulig for et relativt lite arkitektkontor uten erfaring fra større prosjekter enn noen enkeltstående hus og boliger å vinne frem i konkurransen om prosjektet.
– Vi hadde ikke bygget noe som var så stort før, bekjenner han.
Jeg har invitert Einar Jarmund til AHO for å gi en omvisning i anledning 25- års jubileet for AHO i Maridalsveien 29.
– Det er alltid hyggelig å komme tilbake hit. Mye har jo holdt seg gjennom 25 år, sier Jarmund.
På utsiden er det meste bevart…
Bygningsmassen i Maridalsveien 29 står på Byantikvarens «gul liste». Det innebærer at arkitektene ikke kunne gjøre så mye med utsiden av teglbekledde bygningen.
– Vi stod friere til å gjøre endringer på innsiden, forteller Jarmund.
Arkitektene var opptatt av å bevare, men like fullt gjøre de endringer som måtte til for å skape arnestedet for kommende generasjoner av arkitekter, designere, urbanister og etter hvert også landskapsarkitekter.
– Vi ville beholde mest mulig av det opprinnelige i stedet for å bruke masse penger på å gjøre det pent. Vi ville fortelle videre på en historie, sier Jarmund.
Før de kunne tilføre nye elementer måtte det rives inne på det som i dag er campusområdet. Det ble skåret kraftig i betong for å slippe dagslyset inn i rom og korridorer.
– Det var fabelaktig å stå inne på byggeplassen og se dagslyset slippe inn der vi hadde skåret bort betongen fra innkjøringsrampen som hadde vært der, minnes Einar Jarmund.
Samtidig ble bærende betongsøyler kalkblåst inn til beinet, til rå skjeletter der du fortsatt ser armeringsjern og sår i betongen. – Vi ville at materialene skulle være så rå som mulige.
– Jarmund / Vigsnæs har latt de gamle rå betongkonstruksjonene i bygget forbli autentiske og usminkede i lesbar kontrast til prosjektets nye elementer. Betongkonstruksjoner som måtte fjernes i prosessen, er usentimentalt klippet av og står igjen med eksponert armering i en fortelling om det som en gang var, kommenterer Espen Surnevik.
Jeg er veldig glad i Maridalsveien 29. Bygningen er ujålete, akkurat passe rufsete, og et generøst sted å jobbe for både studenter og ansatte. Vi må ta godt vare på den! Mari Hvattum, professor i arkitekturhistorie
Einar Jarmund, Håkon Vigsnæs og Alessandra Kosberg i arkitektfirmaet Jarmund / Vigsnæs AS hadde alle vært studenter ved AHO i St. Olavs gate.
– Vi ville videreføre mest mulig av karakteren som preget lokalene i St. Olavs gate. Alle så alle. Vi så folk når vi vandret rundt i bygningen. Sosiale relasjoner ble støttet av åpenhet og transparens. Vi ville gjøre det så åpent som mulig også i Maridalsveien 29, forteller Einar Jarmund.
I stedet for å lukke åpningen ut mot Akerselva, insisterte arkitektene på å beholde forbindelsen mot landskapet og Akerselva som hadde blitt utviklet til en attraktiv, sammenhengene miljøpark fra utløpet fra Maridalsvannet ned til Grønland og Oslofjorden.
Tidligere rektor Per Olav Fjeld og direktør Ola Stave spilte nøkkelroller i å følge opp transformasjonsprosjekter for AHO.
.jpg)
Stram økonomi som positivt premiss
Kostnadsrammen for prosjektet skulle være et økonomisk imperativ.
– Vi måtte jobbe med økonomi som et positivt premiss. Hva er de billigste materialene som finnes for å løse oppgaven? Vi måtte alltid stille spørsmål om premisser ved spesifikasjoner i prosjektet, forteller han.
Jarmund peker på fasaden på en ny bygningsdel belagt med de billigste fasadeplatene som finnes. Rekkverkene er laget av gjerdenetting, det samme er himlingene på biblioteket, som kongen lot seg fascinere av.
Taket er utstyrt med akustiske gipsplater der hullene i platene har akustisk effekt. Arkitektene stod også for innkjøp av stoler og bord til tegnesalene som fortsatt er i bruk. Det ble satt inn glass i fasadene som skulle ta seg av solskjerming av bygget.
Dette er et veldig godt eksempel på transformasjon. Bygningen byr på historisk, kulturell og industriell identitet. Det er en fin plass å komme til. Even Smith Wergeland, professor i arkitekturvern
Ventilasjonsanlegg ble montert som containere på taket, som reduserte behovet for innvendige tekniske installasjoner. De trenger nå oppgradering etter et kvart hundre år.
– Et sted vi brukte penger, er glassveggene inn mot biblioteket, sier en engasjert Jarmund som forteller levende om hvordan de jobbet med å få det akkurat slik de ønsket.
I arbeidet med å skape nye lokaler til AHO, ble det valgt å bruke sitrongul, oransje og lys blå som gjennomgående farger. Det vil du raskt legge merke til overalt der du beveger deg i bygningen. Til og med opphenget til brannslangen er oransje der den er rød i de fleste andre bygninger.
– Ingenting kunne passe bedre for en arkitektur- og designhøgskole enn et gammelt industribygg som dette. Store rom, synlige konstruksjoner, generøse romforløp og uhøytidelig materialbruk gjør det til en romslig og brukanes skole, svarer Mari Hvattum når vi spør henne om hva som særpreger arkitekturen.
.jpg)
Gir karakter og identitet
– For AHO betydde det mye å få nye lokaler. Vi holdt til i små og dårlige lokaler, og hadde lenge arbeidet for å få større lokaler. Den nye bygningen gav oss større pondus og ble en markør av vår identitet. Og den gav oss muligheter til å vokse, fremholder Karl Otto Ellefsen.
Det ble satt av stor plass til både verksteder og til et godt fagbibliotek. – Hånden og hjernen i en arkitektur- og designhøgskole. Det ble mulig å integrere verkstedene bedre i undervisningen, fortsetter han.
Det er blitt som et annet hjem som jeg kjenner sterk tilhørighet til og som jeg har blitt glad i, med både sine sterke sider, men også med sine feil og mangler. Steinar Killi, instituttleder, Institutt for design ved AHO
Instituttleder Steinar Killi ved Institutt for design ved AHO legger vekt på at den nye bygningen særlig har løst utfordringene knyttet til verkstedene.
– Det var en drøm å komme til disse lokalene. Tidligere lå verkstedene i kjellerne. Selv om de var relativt godt utstyrt, var synlighet og tilgjengelighet noe helt annet enn i dag. Verkstedene er hjertet, både i bygningen og i utdanningene våre, sier han.
Killi forteller at underviserne fikk være med å skreddersy særlig verkstedene.
– For meg ble det en fantastisk mulighet til å bygge opp 3D print-verkstedet til det som fortsatt er blant Norges (om ikke den) mest avanserte verkstedet/laboratorium for 3D print, forteller Killi.
Kong Harald ble med inn i dette verkstedet under den offisielle åpningen av bygningen. Der fikk han en 3D printet gave, en Båtmannsknop i 3D-printet i stål.
Mari Hvattum synes ombyggingen til AHO har tatt vare på det industrielle preget og laget en akkurat passe rufsete bygning for en arkitektur- og designhøgskole.
– Anlegget har en fin blanding av 1930-tallsfunksjonalisme og 1990-tallsdetaljer som gjør det særpreget og spennende. Samtidig er bygningen beskjeden nok til ikke å ta altfor mye oppmerksomhet: den er en bakgrunn snarere et selvbevisst verk – det liker jeg veldig godt, sier hun.
Her har jeg vært nesten hele mitt voksne arbeidsliv. Jeg har gjort så mange ulike ting over årene, og hatt så mange ulike roller innenfor rammen av bygget. Både AHO og jeg har utviklet oss. Men bygningen er den samme som da vi flyttet inn for 25 år siden. Peter Hemmersam, professor i urbanisme
Professor Peter Hemmersam ved Institutt for urbanisme og landskap har tilbrakt mesteparten av sitt voksne arbeidsliv i Maridalsveien 29.
– Bygningen særpreges av full av aktivitet og en ganske røff karakter, hvilket passer fint sammen. Studentene (og de ansatte) har stor tilknytning til stedet. En av mine studenter på videreutdanningen beskrev ‘den orange effekten’ av å gå gjennom inngangsportalen og inn i et slags ‘frirom’ der man kunne komme bort fra hverdagen og «nørde» urbanisme.
Professor Espen Surnevik fremhever AHOs institusjonsbygg som et nybrottsarbeid i å transformere store komplekse industribygg for å romme nye organisasjoner i Norge.
– Jarmund / Vigsnæs gjorde her en sofistikert ombygging innenfor nøkterne økonomiske rammer, kommenterer han.
Steinar Killi fremhever at bygningen fungerer som en konstruksjon med flere funksjoner.
– Prosjekter og utstillinger er synlige både for studenter og ansatte som holder til i Maridalsveien 29, men også de som kommer på besøk. Det er alltid noe som vises frem som er lett tilgjengelig fra hovedinngangen, sier han.
Åpen og røff verkstedarkitektur
Lars Elton anmeldte AHOs nybygg i VG under overskriften Åpen og røff verkstedarkitektur. «Ombyggingen er et lærestykke i hvordan gode arkitekter tar grep som omformer et teknisk verksted til et tankeverksted», skrev Elton i sin anmeldelse, men nøyde seg med å trille et terningkast 4.
– Bygningen har gjort det mulig for AHO å vokse seg til en moderne, verkstedsbasert arkitektur- og designhøgskole. Særlig verkstedsfasilitene våre er unike, også i en internasjonal sammenheng, sier Mari Hvattum.
Selv om tidens krav sakte endrer seg, er ikke Espen Surnevik i tvil om at AHO fortsatt et unikt bygg som man vil være tjent med å hegne om å ta godt vare på. Han mener bygningen er et slående eksempel for samfunnet rundt oss at arkitektur er viktighet og og kan være en fremragende komponent i å bygge omdømme.
– Den nye skolebygningen i Maridalsveien 29 er en viktig identitetsmarkør for AHOs nye utvikling på 2000-tallet. Det nye byggets tydelige identitet sammenfalt med at skolen virkelig kunne slå ut sine vinger. Studenttallene økte, Urbanismefaget, og etter hvert landskap, fikk større synlighet sammen med design-instituttet. Studentfasilitetene var ved åpningen på et nasjonalt toppnivå. Det gav en boost til både søkertall og de faglige undervisningsoppleggene, sier Surnevik.
Og hva synes Kong Harald om bygningen under den offisielle åpningen som symbolsk ble markert med å avduke en plakett i foajeen innenfor hovedinngangen.
– Jeg synes det er blitt fint her, jeg. En spennende blanding av nytt og gammelt, sa kongen, før han hjertelig slo armene ut og sa: – Jeg er ingen arkitekt altså.
Referanser:
Ellefsen, Karl Otto: “Where Architecture is Taught and Learned”, essay publisert i Oslo: asBUILT 20, Pax Forlag, 2018), 8–37. Boken inneholder alle bygningstegningene og bilder av bygningen, før under og etter ombygging.
Ellefsen, Karl Otto: Groschmedaljen i 2918 til Jarmund / Vigsnæs AS Arkitekter MNAL. Foredrag ved prisutdeling i Nasjonalmuseet - arkitektur 15. mars 2018.
Elton, Lars: Åpen og røff verkstedarkitektur. Anmeldelse i VG 31. oktober 2001.
Vi vil gjerne høre hva du synes!
Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.
Kontakt artikkelforfatter:
Audun Farbrot, seniorrådgiver kommunikasjon, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)