Kontakt forskeren
Synne Geirsdatter Frydenberg, førsteamanuensis, Institutt for design ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Hun arbeider i skjæringspunktet mellom design og kunstnerisk praksis. I sitt arbeid undersøker hun hvordan beslutninger tas i skapende prosesser, særlig i møte med materialer som oppfører seg uforutsigbart.
DESIGN: Forestill deg at du er fire år. Det er endelig vår, snøen har smeltet og frem titter sand og søledammer. Hva har du mest lyst til? Å lage sølekaker tipper jeg. Frem med bøtte og spade, eller kanskje bare hender. Vann, sand, leire og muligens noen gule gresstrå. Hendene dine tviler ikke. Magen vet hvordan sølekake skal se ut og føles.
Hvorfor gjør barn dette? Hva lærer de egentlig av det?
Jeg var som de fleste andre fireåringer en sølekakebaker. Flere tiår senere befinner jeg meg fortsatt på huk med hendene i bakken langs bekker, elver og bredder. Jeg er besatt av en bestemt form for søle – nemlig leire. Den er glatt, myk, sterk, eldgammel. Den finnes i de fleste landskap.
Les også: Dyrk mulighetene du ikke planla for
---thea-hermansen.jpg)
Dialog med leire
I USA kalles slik leire «wild clay». Ikke fordi den egentlig er vill – den er jo bokstavelig talt stein dau – men fordi den er hentet rett fra naturen uten å være prosessert, kontrollert eller standardisert.
For å forstå den kreves testing. Folk spør meg: hvordan vet du egentlig hvor leiren finnes? Hvordan ser du at det virkelig er leire?
Spør en fireåring. Hun vet hva som er leire og hvor du kan finne den.
Skal jeg følge planen, justere litt – eller åpne opp for det som oppstår
Som formgiver er jeg tett på materialet. Jeg arbeider i en slags dialog med leira. Ofte gir den meg uventet respons. Den sprekker der jeg hadde tenkt den skulle holde. Den siger der jeg har beregnet god margin. Overflaten reagerer uventet under brenning. I sånne situasjoner må jeg ta en avgjørelse: skal jeg følge planen, justere litt – eller åpne opp for det som oppstår.
Dette er mer enn en metafor. Hendene våre gjør faktisk vurderinger. Hender som har prøvd og feilet, brent seg og vært skitne, er også hender som gjenkjenner når noe er i ferd med å gi etter.
Les også: Hvordan skaper designere god form og estetikk?
---thea-hermansen.jpg)
Når noe ikke går som planlagt
Slik finner og tester du leire i naturen
Hva er leire? Leire består av de aller fineste mineralpartiklene i løsmasser – mindre enn 0,002 mm. Det er denne ekstremt lille partikkelstørrelsen som gir materialet dets glatte og formbare egenskaper.
Hvor finner du leire? Leire finnes ofte der vann har avsatt fine partikler over tid: langs bekker, elvebredder, innsjøer og i skråninger. Den ligger gjerne som lag under matjord, eller kommer til syne i våte, gjørmete områder.
Hvordan kjenner du den igjen? Fuktig leire kjennes glatt og smøraktig mellom fingrene, ikke sandete. Den lar seg forme og holder sammen.
En enkel test. Rull en liten pølse i hånden. Hvis du kan bøye den uten at den sprekker, inneholder den en god andel leire.
Kan leirjord fra åker brukes? Ja, ofte. Slik leire har historisk vært brukt til blant annet tegl og murstein. Den inneholder gjerne røtter, sand og organisk materiale, og må derfor renses før bruk.
Hvordan bearbeide leiren? Leiren kan blandes med vann, siles og deretter tørkes til ønsket konsistens.
Viktig å vite. All leire oppfører seg forskjellig. Testing er en del av prosessen – og en del av læringen.
Håndens kunnskap viser seg nettopp her. I det øyeblikket noe ikke går som planlagt. Og der tegning kobler hånd og hode til todimensjonal form, spiller leire en lignende rolle for tredimensjonal form.
Du trenger bare en klump med leire og din egen hånd, så kan du forme hva du vil. Du kan presse, klype, komprimere, skrape, uthule og bygge opp igjen. Videre kan du med trening og presisjon dreie eller støpe nesten hvilken form du vil.
Leire er et godt startpunkt for å erfare form med hendene. Materialet reagerer umiddelbart på berøring. Små endringer i prosessen blir synlige med en gang. Dette gjør leire til et særlig interessant materiale for å undersøke hvordan beslutninger tas i skapende arbeid.
I mange år forsket jeg på design, teknologi og innovasjon. Så opplevde jeg et kraftig benspenn i livet. Da det ene barnet mitt gradvis trengte all min kapasitet, forsvant både tiden og evnen til å tenke lange, sammenhengende tanker. Hodet kunne ikke forske mer. Heldigvis hadde hendene mine en annen utdanning – fra keramikk, kunst og industridesign. De trengte kun tilgang på et råmateriale for å tenke videre.
Jeg gikk ut i skogen og kom hjem med leire.
Tilbake i verkstedet mitt begynte jeg med det som mest av alt lignet systematisk sølekakeproduksjon. Jeg renset og silte leiren før jeg dehydrerte den til en formbar masse. Var det ekte leire? Hvordan ville min oldemor ha forholdt seg til dette materialet? For ikke å snakke om min steinalderbestemor, 150 generasjoner bakover i tid.
Hvilke muligheter og begrensninger lå i leireklumpen foran meg?
I arbeidet med den lokale leiren oppsto det raskt situasjoner jeg ikke hadde planlagt. Noen leireprøver var mer plastiske enn smør. Andre vrange å forme med, men sterke og stabile som murstein når formen først var etablert. Overflaten kunne poleres glatt og tett én dag, og bli ru av krystalliserte salter som trakk ut under tørking den neste.
All min kunnskap fra arbeid med industrileire måtte stadig justeres. Det var som om materialet ville reforhandle hver eneste intensjon jeg hadde.
Les også: Hvilke verdier ligger i å tegne for hånd?
---thea-hermansen.jpg)
Når det uventede viser seg å ha verdi
Slike materialhendelser er situasjoner der materialet svarer tilbake. Det er her serendipitet kan oppstå – når noe uventet viser seg å ha verdi. I praksis skjer dette hele tiden. Problemet er at vi sjelden gir det tid.
Jeg vil undersøke hvordan vi forholder oss til det uventede i det konkrete, skapende øyeblikket
I arbeidet med boka jeg nå skriver, undersøker jeg derfor serendipitet nærmere gjennom praksis og gjennom samtaler med kunstnere, designere og andre skapende utøvere. Jeg vil undersøke hvordan vi forholder oss til det uventede i det konkrete, skapende øyeblikket.
Hva er det egentlig hånden vurderer når den møter motstand? Hvordan oppstår dømmekraften som gjør at vi noen ganger fortsetter i samme retning, andre ganger justerer litt – eller plutselig følger et helt nytt spor?
Hvordan lærer kroppen å gjenkjenne når et materiale er i ferd med å gi etter, når en form er i ferd med å kollapse, eller når noe uventet er verdt å undersøke videre? Og hvor i denne kunnskapen – mellom hånd, materiale og oppmerksomhet – oppstår det vi senere kaller innsikt?
Kanskje peker nettopp dette mot et svar på hvorfor barn lager sølekaker. Ingen har jo fortalt dem at det er nyttig.
Allikevel vet hendene deres noe vi senere bruker mange år på å formulere i kunst- og designfagene: at innsikt ofte oppstår i samspillet mellom hånd, materiale og oppmerksomhet.
Referanse:
Artikkelen er først publisert i magasinet Harvest 26. mars 2026.
Vi vil gjerne høre hva du synes!
Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no