Forvandler asfaltjungel til hverdagslandskap på Lovisenberg

LANDSKAPSARKITEKTUR: Lovisenberg er en grønn knatt i Oslo som ligger på en høyde av kambrosiluriske bergartär, som edellauvtrærna og jeg elskär.

Her ligger Lovisenberg sjukehus, bygd i siste halvdel av 1800-tallet. Lovisenberg er Norges største private sjukehus og har en staselig sentralpark i hjertet av anlegget. Det skal byggas tre nye helsebygg: ett nytt sjukehjem og to nye sjukehusfløyer i milliardklassen.

Vi i Bokemo har ansvaret for å bygge nye gater og plassär mellom eksisterande og nye bygg. Alle tiltak skal skapa parkfølelse. Visjonen er at bygningane skal ligge i én stor institusjonspark eller opplevas som en sammenhengande campus: nemlig «Lovisenberg park».

Parken er delt inn i en rekke delområder, som skal opparbeidas i henhold til reguleringsbestemmelsen og rekkefølgekrav.

I praksis innebærer det å forme slik at:

1. Sammenhengende fortausnett fra Arkitekt Rivertz’ plass i nord til Geitmyrsveien i sør
2. Interne veganlegg byggas om til byrom og fortau på stedets og fotgjengeranes premisser
3. Regnvann skal fordrøyas og samlas i en parkdam
4. Planting av stauder, busker og trær fra vår plantegeografi for å laga en økologisk park
5. All materialbruk skal være fra lokale produsentär og
6. Lysplanen følger opp en parkmessig helhet.

Les også: Jakta på geitveden, treet som Fanden flådde geita under

Hverdagslandskapet

Det er flest hverdager. Den europeiske landskapskonvensjonen framhever hvor viktig hverdagslandskapet er for oss mennesker.

Se for eksempel på hvor livsglade de ville plantene og hagerømlingane er på den lille knausen som stikker opp i byggesonen på Lovisenberg. Eller tenk på hvor fint det er med beplanta fortau på vei til jobben.

Siden 2019 har vi opplevd det jeg kallär de syv k’ane: 1. Korona,2. Krig, 3. KI, 4. Klima, 5. Krise, 6. Kraft og 7. Krone. Og vi trenger de fine hverdagslandskapene nå – mer enn på lenge!

Det er alvor nå, og vi må følge med i timen. Derfor må vi alle tenke om igjen om faget: vi må tilbake til sunn fornuft ved at prosjekta må værra mer nedpå. Gløm stein fra Kina og India, bruk norsk stein!

Ikke importer hollandsk- og tyskproduserte, generiske planter som ødelegger norsk natur! Bruk norskproduserte planter fra norske gartnerier. Vær med å støtt lokalt næringsliv, Ikke send pengane ut av landet, hvis vi kan handle med gode, norske produsentär. Det dreier seg mer om metode og system enn design.

Lag gode, gammaldagse grønne grøfter i stedet for å sende vannet rett ned i rør og kulvert. Blås i intrikate fugemønster, plant heller ei fin trerekke med kortreiste trær fra bygda.

Les også: Skal vi skape gode parker, må vi bli mer opptatt av hvordan de faktisk brukes

Første skrittene mot «Lovisenberg park»

Alle prosjekter ender i en parkeringsdebatt. På Lovisenberg fjernär og omplasserer vi parkeringsplassane der de nye bygningane kommer. Noen av bilane henvisas til parkeringskjellär, mens andre skal fordufte.

Det første delprosjektet er å oppgradere en gammal, sliten, asfaltert parkeringsplass langs Kirkeveiringen. Vi ønska oss en mer parkmessig og representabel grusplass på fotgjengaranes premisser. Det mangla gode gangforbindelser, og folk bokstavelig talt klatra og kravla over en gammal forstøtningsmur.

Her vokste det mange planter som har havne på fremmedartlista, som poppel, buskmispel og syriner. Så det første vi gjorde var å rydde plass og tilrettelegge for ny, menneskevennlig bruk.

Les også: Hvordan kan vi gjøre de grå bygatene menneskevennlige?

Larvikitt utkonkurrerte kinastein

Asfalten blei rivi opp, betongmuren rivi ned, alle trær og busker røska opp, bortsett fra én flott spisslønn, som har fått hedersplassen.

Maskinentreprenøren og landskapsarkitekten fant hverandre, og store mengder pukk fra Fornebu blei lagt ut som ei svær dyne for å skapa overhøyde og for at regnvannet skulle renne av.

Det viste seg at Rocks of Norway i Larvik kunne levere kantstein, trapper og murer i norskprodusert larvikitt, som utkonkurrerte kinastein i pris. Det dreier seg som oftest å vinne debatten med et kostnadsoverslag på et xl-ark.

Etter at kantstein blei satt og nå dannär ramma rundt plassen, blei stabilisert grus (0-8 mm) fra Bærum fylt opp til en gammaldags og vennlig grusplass.

Les også: Rykker opp i Europa-ligaen i landskapsarkitektur

«Arkitekt Rivertz´ trapp»

Titusenvis av biler og tusenvis av fotgjengerär passerer forbi hver dag. Derfor var det viktig å få laga til ei ekstra brei og raus trapp på hjørnet mot Arkitekt Rivertz´ plass.

Plassen er egentlig mest et stort veikryss mellom Kirkeveiringen, som er anlagt som byens parkgate fra 1929, med den breie Uelands gate ned til bykjernen.

Trappa har blitt en elegant snarvei, som sammen med to andre trapper gjør at vi føler oss velkomne. Gategods som ledelinjer og varselfelt av gråjern er levert av Furnes. Trappene er mye brukt, siden Lovisenberg sjukehus er en stor arbeidsplass.

Rød betongstein fra ASAK lager tepper foran trappene og holder bilane litt på avstand. Det følas som om grusdekket er med på at bilane blir mer på besøk.

Les også: UiT og AHO har skapt en masterutdanning i landskapsarkitektur på nivå med de beste som finnes internasjonalt

Norsk plantegeografi

Vi har fått planta 14 gatetrær langs de store gatene. Det er stort sett planta kortreiste planter fra vår plantegeografi: 12 lønnetrær fra Vestby; to morelltrær fra Son; åtte geitved fra Åmål; 25 briskär fra Kråkstad, samt kristtorn (som ikke er kortreiste); og 3 000 storkenebb i ni forskjellige sortär, som heller ikke kortreiste; men norske marinøkleblom, blei planta nå i vår, gjør dette til en norsk parkeringspark.

Lønnetrærne er viktigast; de er allerede kjempefine. Unge trær er vakre; de trenger ikke å værra 100 år for å bli fine.

Og det er en fryd å se at de nyplanta lønnane likär seg så godt. Og allerede første våren summa det av bier og humler i storkenebb-blomstrane.

Planter dvergmistel fra Kvikne i det tøffe gatemiljøet

Vi skal som kjent ikke lenger plante de utenlandske misplane. Men det er ingen mispelkrise, siden vi har to pene alternativer i norsk natur; dvergmispel og svartmispel.

I 100 år har skandinavisk planteforedlerär gått ut i norsk og svensk natur for å finne hardføre og ekstra vakre planter. Edmund Frendstad dreiv Kvikne Planteskole fra 1991 – 2003. Han reiste rundt omkring i Kvikne, men også i andre kommuner i Nord-Østerdal, der klimaet er som kaldest på vinteren.

En dag på tur kom han over en ekstra pen og stor dvergmispel, som ikke var noe dverg i det hele tatt; 1,5 høy og brei som den var. De kallas for dvergepler i Østerdalen; for folk har lagt merke til de pene bæreplene.

Edmund forteller at funnstedet var på ca. 900 m.o.h. i Innerdalen i Kvikne, Tynset kommune. «Jeg hentet den etter at kraftutbygginga i Orkla Grana var ferdig. Damkrona i Innerdalen ble på 813 m.o.h mener jeg å huske. Jeg fant den i ei skråning ca. 10-15 opp i fra en bekk som lokalt heter Elsjåbekken.»

Nå har Folkvord Planter satt denne dvergmispelen i produksjon, og vi kjøpte og planta likegodt hele produksjonen av de 55 første norskproduserte Cotoneaster scandinavicus ‘Amanda’ i de tørre veiskråningane og tøffe gatemiljøet, og det blir spennende å se åssen de utviklär seg.

Referanse:

Artikkelen er et redigert utdrag fra Rainer Stanges artikkel «Scandinavicus – til norske hverdagslandskap», først publisert i tidsskriftet park & anlegg nr. 8 / 2026.

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.