I etterkrigstiden fra 1945 til 1975 var arkitektur og byplanlegging sentrale virkemidler i realiseringen av den universalistiske velferdspolitikken vi kjenner som den nordiske modellen, der grunnideen er at velferden skal distribueres til alle. Med nye ideer om rasjonell planlegging og moderne teknologi som verktøy, skapte arkitekter og planleggere drabantbyer med masseproduserte boliger, moderne infrastruktur, og nye institusjoner og sosiale sentra, og endret byen og samfunnet.

Drabantbyene har blitt kritisert for å være dårlige bomiljøer som gir grobunn for sosiale problemer, men beboere sier at de trives. Noen kritikere mener at denne delen av etterkrigstidens byutvikling var et gigantisk sosialt feilgrep, og at vi i dag heldigvis vet bedre. Andre lengter tilbake til en tid der kollektive interesser og behov var grunnlag for statlig politikk og urban utvikling, og ser på de urbane resultatene fra etterkrigstiden som store bragder av heroiske arkitekter. I kurset vil vi se på drabantbyene i et historisk perspektiv for å forstå tidligere og pågående sammenhenger mellom arkitektur, politikk og samfunn.