Studenter tar leken på alvor

LANDSKAPSARKITEKTUR: Gjennom kurset Parklaboratorium har førsteårsstudenter i landskapsarkitektur ved AHO arbeidet med lek som tema og metode.

Utgangspunktet har vært enkelt: Hva skjer når vi tar leken på alvor? Prosjektet er gjennomført som et samarbeidsprosjekt ved Tonsenhagen skole.

Studentene utforsket våren 2026 hvordan barns perspektiver kan utfordre og berike utformingen av offentlige rom. De har blant annet undersøkt hvordan natur, løse materialer og åpne strukturer kan skape landskaper for lek.

Barn utforsker og forstår verden gjennom lek. Når barn leker, tester og definerer de grenser, materialer, kropper, sosiale regler og omgivelser. Fra barnas ståsted blir en fortauskant til en balansebom, et tre en klatrevegg eller et kratt et hemmelig sted. Hva betyr dette i praksis for oss som landskapsarkitekter?

I løpet av semesteret har studentene møtt forskere, pedagoger og fagpersoner som arbeider med barns utvikling og lek. De har hørt om lekens betydning for barns sosiale, fysiske og kognitive utvikling. De har også fått innblikk i hvordan Oslo kommune arbeider med barns bruk av offentlige rom.

Og de har, ikke minst, samarbeidet med dem som er eksperter på lek, nemlig barna selv.

Les også: Der barna selv får bestemme leken

Fra lekeplass til landskap for lek

Barn oppholder seg ikke bare på lekeplassen, i barnehagen eller i skolegården. De beveger seg mellom hjemmet og skolen, er med i butikken, går til fritidsaktiviteter og bruker nabolaget på mange måter.

Skal vil ta barnas perspektiv på alvor, må vi derfor også ta barns bruk av byen på alvor.

Samtidig har lek i stor grad blitt knyttet til bestemte og avgrensede steder i byen. Når vi designer for barn, skjer det ofte gjennom egne lekeområder og lekeplasser. Resten av byen betraktes i mindre grad som steder for lek. Dermed risikerer vi å redusere lek til noe som foregår på utvalgte arealer, framfor å forstå den som en måte barn utforsker og tar i bruk omgivelsene i bruk på.

De bestemte områdene for lek har blitt stadig mer standardiserte. Ferdige apparater, sikkerhetskrav og kommersielle løsninger har i stor grad kommet til å definere hvordan steder for lek ser ut. Men lek oppstår ikke nødvendigvis fordi det finnes et lekeapparat. Det oppstår i møte mellom barn, omgivelser, materialer og fantasi.

Les også: Viser omsorg for barn og bygninger

Hva vi kan lære av naturen

Naturen er kanskje et av de beste stedene for lek nettopp fordi den ikke er ferdig definert.

Terreng, vegetasjon, vann, vær og årstider skaper stadig nye situasjoner. Naturen tilbyr variasjon, endring og uforutsigbarhet, kvaliteter som inviterer til utforskning og fantasi.

Forskning peker på at naturpregede omgivelse og miljøer med løse materialer gir særlig gode forutsetninger for fri lek, utforskning og aktivitet. Pinner, steiner, jord, blader og vann kan flyttes, samles, bygges med og gis nye betydninger gjennom leken.

Når omgivelsene ikke er ferdig programmert, må barna selv tolke, forhandle og skape mening. En stein kan være et utsiktspunkt, en borg eller et dyr – alt etter hvordan leken utspiller seg.

Barn trenger derfor ikke nødvendigvis ferdige funksjoner, de trenger materialer, rom og muligheter til å skape sine egne rom.

Derfor må vi kanskje begynne å tenke annerledes.

Vi må lage landskaper for lek. Lekelandskaper som er åpne og robuste, og som tåler ulike former for bruk og endring over tid. Steder som ikke forteller barna hva de skal gjøre, men som inviterer dem til å finne ut av det selv.

Les også: Studenter utforsker kystlandskapene i Nordland

En asfaltplass med potensial

Prosjektet startet da rektor ved Tonsenhagen skole tok kontakt med Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) for å høre om det kunne være interessant for landskapsarkitektstudenter å arbeide med en stor asfaltert plass nord for skolen.

Plassen ligger mellom Tonsenhagen skole, et boligområde og marka. Under asfaltdekke ligger en bekk i rør.. Flere ganger i året fører bekken under dekket til oversvømmelser på plassen. Ved første øyekast fremstod plassen som en stor og hard asfaltflate, men den var flittig brukt til fotball, skøyting og andre aktiviteter. Spørsmålet var om den kunne bli noe mer.

Semesteroppgaven utfordret studenten til å transformere området til en nabolagspark – et sted som kan brukes av skolen i skoletiden og fungere som møteplass for nabolaget etter skoletid.

Hvordan kan en idrettsplass bli mer enn fotball og basketbane. Hvordan kan den også bli et sted for opphold, utforskning, naturkontakt, møteplasser og fri lek?

Barn som eksperter

Studentene utviklet en medvirkningsprosess som involverte så mange aktører som mulig. En skolegård og nabolagspark har mange brukere, til ulike tider av døgnet og året.

Vi involverte lærere ved skolen, Foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU), beboere i nabolaget, turgåere, det lokale idrettslaget og andre interesserte. Barna på skolen var imidlertid den viktigste gruppen.

Medvirkning med barn handler ikke om å bare spørre dem hva de ønsker seg, men også om å observere hvordan de bruker plassen. Studentene har vært ute og lekt med elever for å forstå hvordan de bruker området.

De har hatt dialog med elever i 5. og 6. trinn gjennom tegning, modellbygging og ulike spillbaserte metoder. De har observert hvordan barna beveger seg gjennom området, hvilke steder de oppsøker, hvor de stopper opp, hva de løper forbi og hvilke historier de knytter til stedet. Erfaringene fra dette arbeidet ble et viktig grunnlag for de forslagene studentene senere utviklet for området.

Med utgangspunkt i kunnskap om lek, barns perspektiver og medvirkning utviklet studentene hver sin visjon for hvordan området kunne transformeres til en ny nabolagspark, der lek, natur, opphold og aktivitet ble deler av samme landskap.

Midlertidighet som metode

Tonsenhagen skole hadde i mange år drømt om å utvikle plassen. Skolens FAU gikk derfor sammen med lærerne fra AHO og søkte Sparebankstiftelsen DNB om støtte til å gjøre et midlertidig prosjekt på plassen. 

Under ordningen «Lek på alvor» fikk FAU støtten, og studentene kunne teste ut noen av ideene praksis gjennom å bygge et midlertidig prosjekt

Det midlertidige prosjektet er det første skrittet mot en mulig permanent transformasjon. Samtidig er det et verktøy for en annen form for medvirkning. Prosesser knyttet til finansiering, kommunale planer og gjennomføring kan ta mange år.

I slike tidsløp kan midlertidige tiltak være et viktig verktøy. På denne måten kan prosjektet utvikle seg gradvis over tid. Underveis kan vi se hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

Brukerne kan lettere gi tilbakemeldinger om konkrete steder, konstruksjoner og tiltak enn på abstrakte tegninger og planer. Midlertidighet gjør det mulig å teste, lære og videreutvikles prosjekter gjennom faktisk bruk. På denne måten blir medvirkning noe som kan fortsette etter at prosjektet er bygget, ikke bare før det starter.

Fire landskaper for lek

Studentene utviklet 20 visjoner som etter hvert ble utviklet til ett prosjekt. Store vyer og ideer møtte en virkelighet bestående av materialer, sikkerhetshensyn, drift, logistikk og budsjett.

Studentenes individuelle prosjekter ble bearbeidet til én felles plan, bestående av byggbare elementer i full skala (1:1) i tett samarbeid med verkstedsmesterne på AHO.

Prosjektet samlet seg etter hvert i fire hovedgrep.

• «Granittfeltet»: Blokker av grorudgranitt er lagt ut som et nytt landskap på asfaltflaten. Steinene kan brukes som sitteplasser, utsiktspunkter, hinderløype eller noe å hoppe mellom. Enkelte steder er asfalten knekt opp for å gi plass til jord, vekster og en antydning om hvordan naturen gradvis kan få større plass på området.
• «Ormen lange»: Langs kanten mot skogen danner store tømmerstokker fra Marka en ny overgang mellom asfaltflaten og vegetasjonen. «Ormen lange» ble et motorsagprosjekt i tett samarbeid med Eivind Nygaard og verkstedsmesterne på AHO. Tømmerstokkene er boltet sammen i et laftesystem som kan klatres på, balanseres langs eller brukes som sitteplass, samtidig som den rammer inn en sone med løse materialer, stubber og avkapp som barna kan bygge og leke med.
• «Møbelmøtet»: På nordsiden av plassen er materialer fra en tidligere paviljong utenfor Nasjonalmuseet gjenbrukt til et langt bord. «Møbelmøtet» fungerer som uteklasserom, møteplass, nabolagsbord og samlingspunkt, og gir rom for andre former for lek og opphold enn de mest fysiske aktivitetene.
• «Streklek»: Prosjektet bindes sammen av gule, grønne og rosa striper og felt malt direkte på asfalten i det siste prosjektet «streklek». Mellom tydelig definerte baner til fotball, basket og slåball slynger en friere strek seg gjennom området. Denne viser vei gjennom plassen, men forteller også om bekken som ligger i rør under asfalten, og om en mulig fremtid der vannet igjen kan bli en synlig del av landskapet

Ikke en ferdig park

De fire prosjektene danner sammen en ny forståelse av plassen. Fra å være en stor og utflytende asfaltflate er det nå definert områder for idrett og aktivitet og nye landskaper og rom. Det er ikke en ferdig park, men et sett av strukturer, materialer og situasjoner som åpner for ulike former for bruk.

Allerede før den offisielle åpningen begynte elevene å ta området i bruk på måter vi ikke hadde forutsett. Stubber og avkapp flyttet seg rundt på plassen. Nye konstruksjoner oppstod spontant.

Og hullene i asfalten – som egentlig ventet på jord og planting – viste seg å være blant de mest populære stedene å leke.

Da vi kom tilbake for å plante, måtte vi love barna at vi skulle lage nye tomme hull. For barna var ikke hullene et uferdig prosjekt som ventet på å bli ferdigstilt, De var allerede steder for lek. Der vi så plantegroper, så barna muligheter. Kanskje sider det noe om forskjellige mellom å designe ferdige løsninger og skaper rom for utforskning.

Å ta leken på alvor

Prosjektet på Tonsenhagen handler om én bestemt plass, men også om hvordan lek kan utfordre måten vi tenker landskapsarkitektur på når vi skal designe landskaper for barn.

Studentene har ikke designet en ferdig park. De har etablert landskaper, rom og konstruksjoner som er åpne i sin bruk og kan brukes på mange ulike måter.

Kanskje er det nettopp her lekens viktigste kvaliteter ligger; I muligheten til at barna kan gjøre et sted til sitt eget.

Referanse:

Artikkelen baserer seg på gjennomføring av kurset «61 120 Form – Parklaboratorium» som ble gjennomført våren 2026 i samarbeid med Tonsehagen skole. Prosjektet er tildelt støtte fra Sparebankstiftelsen DNB.

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.