Rundkjøringene saboterer oss

BYUTVIKLING: Jeg står på et fortau i Stavanger, det er så vidt lyst, regnet blander seg med det salte drivet fra fjorden. Bak meg ligger de trange bystrøkene som strekker seg fra Frue kirke og hit ned.

Jeg har gått disse gatene, kjent lukten av ferske bakevarer fra bakeriene og sett småbarnsfamiliene kravle seg frem med unger og sykler. Jeg har merket meg at de travle menneskene med bare seg selv å passe på, er så pene i tøyet. Selv det ufyselige været kan ikke fjerne eimen av noe suverent fra dem.

Les også: Fem grep for strategisk ledelse av byer

Lang og upraktisk omvei

Ja, Stavanger tidlig en morgen er en vakker og interessant by. Inntil et visst punkt, og det er jeg kommet til nå. 

For her står jeg foran en diger rundkjøring, og alle mine ferske og fine opplevelser vaskes umiddelbart bort. Nå handler det om å gå en lang og upraktisk omvei for å komme over den altfor brede veien.

For her står jeg foran en diger rundkjøring, og alle mine ferske og fine opplevelser vaskes umiddelbart bort.

Rundkjøringen er grunnleggende anti-urban. Den fine maktbalansen som eksisterer mellom fotgjengere, syklister og bilister blir opphevet, nå er byen blitt et rendyrket logistikksystem laget for kun ett formål: bilens fremkommelighet.

Les også: Skal vi skape gode parker, må vi bli mer opptatt av hvordan de faktisk brukes

Hva Stavanger mangler for å bli storby

Jeg er på vei til en konferanse, der skal jeg snakke litt om hva Stavanger mangler på å bli en storby. I Stavanger tenker man på både Bergen, Oslo og Trondheim som storbyer.

Jo, Stavanger burde hatt en bybane, den burde hatt et mer sentralt plassert universitet, og sykehusets plassering er heller ikke noe sjakktrekk. Samtidig er byen vital. På alle felt er Stavanger full av nysgjerrige mennesker som vil mye, og som får til enda mer. Ikke minst har byen mange tette interessante bystrøk, og Stavanger Øst som har akslet rollen som den nye ambisiøse urbane bydelen. Det er en del ting som faktisk minner om storby.

Imidlertid er det vanskelig å se i nåde til disse faktorene, her jeg på mine føtter strener gjennom rundkjøringen. Atmosfæren som skaper en storby, de hintene av den som ellers er så tydelige, forsvinner umiddelbart.

Plutselig er jeg ikke lenger i en urban tilstand. Jeg er nå sluset inn i et system jeg ellers kjenner fra de uendelige forstedene der trafikkavviklingen er perfekt, mens menneskene er usynlige.

Les også: - Vi må skape steder som fungerer både for kriser og hverdagsliv

Opplever byen gjennom sansene

Jonny Aspens bok «Byen som erfaring» er på kort tid blitt et standardverk. Ikke så rart, for den gir oss et språk for hvordan vi erfarer det urbane. Den avkoder og systematiserer hverdagen.

Som Aspen påpeker, opplever vi byen primært gjennom sansene. I det jeg kjemper meg over rundkjøringen, blir det klart for meg at det også er gjennom sansene vi erfarer når den oppløses.

Med ett finnes ikke lenger balansen mellom de ulike størrelsene som sammen skaper byen. Borte er den maktfordelingen jeg opplever når jeg som bilist står i et lyskryss og må se fotgjengerne spasere foran meg, eller når jeg med føttenes hjelp går over zebrastripene i et lyskryss, og ser bilistene vente på meg.

I rundkjøringen derimot er fotgjengerne tvunget til tilpasning, det finnes ingen balanse.

Denne speilingen av plikter og ansvar kjennetegner velfungerende sivilisasjoner og institusjoner, det er denne som gjør at vi blir handlende subjekter i vårt eget liv. I rundkjøringen derimot er fotgjengerne tvunget til tilpasning, det finnes ingen balanse. Den gående er blitt objektet som det handles med.

Mitt ubehag er ingen stor tragedie. For byens økonomiske liv er imidlertid rundkjøringen et fundamentalt problem. En ganske normal rundkjøring i en bygate – hvor som helst i Norge – beslaglegger ofte dobbelt så mye som et kryss ville gjort. Disse arealene kunne vært brukt til kontorer, boliger eller noe annet nyttig. Rundkjøringene er ikke annet enn asfaltert sløsing.

Les også: Hvordan vi snakker om byen, er med på å forme den

Test ut Tokyo

Tokyo huser 13 millioner innbyggere og er en av verdens største byer. Den som går gatelangs i denne byen, vil raskt registrere at den overskrider noen vante motsetninger. Selv om den er stor og svulmer av mennesker, så er den samtidig rolig, velordnet, trygg, ren og vennlig.

Tokyo har en tydelig urban struktur med et tradisjonelt urbant rutenett av gater, med pulserende gatehjørner. For interessant nok har rundkjøringene nesten ingen plass. Det finnes fire (4!) rundkjøringer i hele byen – sier en telling fra noen år tilbake. Ellers i Japan er det heller ikke så mange, om lag 160 rundkjøringer i et land med 123 millioner mennesker.

Tokyo er en demonstrasjon av at fraværet av rundkjøringer skaper mange goder. Folk som driver butikker, restauranter, frisører – og alle andre som lever av omsetningen i en 1. etasje – har mye bedre kår på et tradisjonelt gatehjørne.

Her på gatehjørnet spilles livet ut

Det er logisk; et hjørnelokale er mer tilgjengelig, og ofte også mye hyggeligere. Slik er det over hele kloden, hjørnelokalet er mest attraktivt. Det har lys inn fra to sider, slik blir det interessant å sitte inne og se på livet utenfor. Det klirrer i duggfriske glass, og kassaapparatet klinger.

Det er her på gatehjørnet at livet spilles ut. Hvem har ikke avtalt å møtes på et gatehjørne? Ergo henger de kulturelle og sosiale gevinstene sammen med den økonomiske rasjonaliteten ordentlige gatekryss skaper.

Det er her på gatehjørnet at livet spilles ut. Hvem har ikke avtalt å møtes på et gatehjørne?

For over 100 år siden skrev den tyske byteoretikeren Walter Benjamin at gatehjørnet er byenes viktigste sted: Her stanser bevegelsene opp, her blir sansene vekket, her fattes beslutninger, her dukker nye ideer opp, her kan man tenke over alt og ingenting, og her kan man forfølge nye innfall. Det er her livet og byen veves sammen på sin mest intense og interessante måte.

Så vi bør lære noe, både av kloke mennesker som for lengst er døde, og et land som ligger på andre siden av kloden (og på nett dagen etter).

Referanse:

Artikkelen er først publisert som kommentarartikkel under vignetten «Tendenser» i Aftenposten 3. januar 2026 (og på nett dagen etter).

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.