På sporet av skeiv arkitektur

ARKITEKTUR: La oss begynne med en påstand: Å være skeiv handler om å på ulike måter befinne seg utenfor eller på siden av det heteronormative. Man er noe annet enn normen.

I lys av det arkitektfaglige vil vi derfor spørre: Hva vil det da si å være skeiv arkitekt? Og hva vil det si å arbeide med skeiv arkitektur? 

Det finnes flere sprikende svar på disse spørsmålene. Felles for mange av dem er nettopp en aktiv normkritisk holdning. Med de siste tiårenes fremskritt for skeives rettigheter har imidlertid normen blitt utvidet. 

Er skeiv arkitektur grunnleggende opposisjonell?

Vi spør: Hvis det å være skeiv blir helt tatt opp i denne normen, blir normalisert – vil det da være relevant å snakke om skeiv arkitektur? Med andre ord: Er skeiv arkitektur grunnleggende opposisjonell?

Les også: Skal flere unge trives i offentlige rom, må de få være med å skape dem 

Skeiv arkitektur stadig mer aktuelt

Med de senere årenes økte bevissthet rundt skeiv problematikk og identitetspolitikk, har også skeiv arkitektur blitt et stadig mer aktuelt begrep. 

For tre år siden, i 2022 feiret vi Skeivt kulturår for å markere at det var femti år siden avkriminaliseringen av sex mellom menn. På initiativ fra Nasjonalbiblioteket, Nasjonalmuseet og Skeivt arkiv rettet et samlet kultur-Norge fokus på skeiv kunst, kultur og historie. 

Skeiv arkitektur var tema for prosjekter ved blant andre Fotogalleriet, Nasjonalmuseet og ROM for kunst og arkitektur. Sistnevnte samarbeidet med duoen Exutoire om en pågående satsing på skeive rom, som inkluderer flere prosjekter. 

Vi i SPEED arkitekter deltok i denne satsingen med vårt pågående forsknings- og formidlingsprosjekt "Skeive strukturer” i samarbeid med blant andre arkitektene Torfinn Truchs Erga og Miguel Hernandez Quintanilla. 

Vi vil utforske hva skeive rom betyr i dag

I dette prosjektet tar vi utgangspunkt i historiske møteplasser for skeive, og bygger videre på funn vi har gjort i arkivene. Med ulike innfallsvinkler og verktøy vil vi utforske hva skeive rom betyr i dag, og dykke ned i ulike forståelser av hva skeiv arkitektur kan være. 

Les også: Slik kan vi planlegge for beredskap som skaper gode hverdagsliv

Hva er potensialet for et skeivt offentlig rom i dag?

Men først: Hva er et skeivt rom? Det hersker bred enighet om at skeive rom og skeiv arkitektur er viktig, men mange har en abstrakt forståelse av begrepene. 

Samtalen stilner fort når man blir bedt om konkrete eksempler. ‘Skeiv’ refererer i denne sammenhengen til det som på ulike måter står utenfor, eller bryter med normer for kjønn og seksualitet - det heteronormative. 

Som skeive arkitekter har vi reflektert over hvorvidt skeiv arkitektur er relevant for vår praksis. 

Under arbeidet med "Skeive strukturer”, lette vi derfor etter skeiv arkitektur og skeive offentlige rom. Vi oppdaget at det finnes flere parallelle forståelser av disse begrepene, som omfatter langt mer enn homobarer og gay districts. De ulike forståelsene tar utgangspunkt i vidt forskjellige aspekter - fra formspråk til historisk betydning, eller inkluderende, trygge rom. 

En viktig del av prosjektet ble derfor å forsøke å nettopp konkretisere og se hvordan disse ulike forståelsene kan informere hverandre og samtidig virke sammen. 

Bryter med normer

Den britiske arkitekten og designeren Adam Nathaniel Furman er en av de mest profilerte arkitektene som gjør et poeng av å ha en skeiv praksis. Med bygninger og rom som bryter med normer opererer Furman med en forståelse av arkitekturen i seg selv som skeiv. 

Prosjektene kjennetegnes av ekspressiv fargebruk, mønstre og dekorasjon, ofte med direkte referanser til postmodernisme. Furman jobber med arkitektur på en måte som utfordrer smakshegemoniet, med bygninger og objekter som i seg selv er ufortrødent skeive.
 
En tilsvarende forståelse kan også benyttes på eksisterende bygninger ved å analysere kanoniserte eller glemte verk med et skeivt blikk og lete etter underliggende skeive aspekter, dualiteter og ambivalens. 

Her er Behind Straight Curtains, av den svenske arkitekten Katarina Bonnevier, et viktig referanseverk. Bonnevier analyserer blant annet Eileen Grays villa E.1027 med fokus på teatralske og skeive elementer fra et feministisk perspektiv. 

Planlegge trygge rom

Relatert til denne forståelsen løfter enkelte historikere frem skeive arkitekter, og analyserer arkitekturen deres med utgangspunkt i en hypotese om at deres skeivhet kan leses i verkene deres. 

Dette er en viktig del av arkitekturkritiker Aaron Betskys bok Queer Space: Architecture and Same-Sex Desire, hvor han blant annet ser på arbeider av arkitekter som Philip Johnson og Charles Moore, samt mer ukjente navn som Elsie de Wolf og Bruce Goff. 

For Betsky er dette også et viktig tilskudd til en arkitekturkanon som lenge har nedprioritert interiør og ornamentikk, og med eksemplene han tilfører, viser han frem alternative måter å bo og leve sammen på, av glemte, skeive pionerer. 

En slik revurdering av kanon finner man også hos flere institusjoner og antikvariske myndigheter, som Historic England, som eksemplifiserer viktige skeive arkitekter og deres verk.
 
Parallelt med denne nylesningen av historisk arkitektur i lys av skeiv-begrepet, er det en viktig oppgave for arkitekter å planlegge trygge rom, ofte omtalt som «safe spaces». 

Vi har alle behov for trygghet, og for personer på utsiden av normen kan arkitektur være direkte fiendtlig og skadelig. Kjønnsnøytrale toaletter, asylmottak og offentlige rom er eksempler på prosjekter hvor arkitektur kan gjøre en forskjell. 

Hvis vi anerkjenner at det finnes arkitektur som er fiendtlig overfor skeive, må det også være mulig å skape det motsatte. Men det er kanskje enklere å peke på konkrete eksempler på det anti-skeive eller det ikke-skeive enn på det skeive i arkitekturen.

Innganger til skeive miljøer

Vår erfaring er at der er enkelt å snakke om skeiv arkitektur med andre arkitekter som er innforstått med denne sjargongen. Det forblir imidlertid ofte en heller abstrakt diskusjon, og mens metaforene florerer, er det som sagt vanskelig å komme opp med konkrete eksempler. 

I arbeidet med "Skeive strukturer” oppdaget vi at det ironisk nok er enklere å finne eksempler på åpenbar skeiv arkitektur i historien, særlig i tiden før avkriminaliseringen av sex mellom menn.

I større byer i Norge fantes skjulte nettverk av skeive møteplasser – offentlige rom som ble benyttet og appropriert til møter, cruising og som innganger til skeive miljøer.

Møteplasser i byens skyggeside

Disse skjulte nettverkene fant ofte sted på byenes skyggeside. I Oslo sentrum var det for over hundre år siden en omfattende infrastruktur av offentlige toaletter og urinaler som ble benyttet som møteplasser for skeive. 

Dette var åpenbart møter av seksuell karakter, men også viktige innganger til skeive miljøer og møter som fant sted i den private sfære, en historie som er grundig beskrevet av historiker Hans W. Kristiansen. Det var ingen hemmelighet hva disse rommene ble brukt til, og skeive rom var en synlig del av bybildet. 

I dag trenger trenger møter mellom skeive heldigvis ikke lenger å skje i det skjulte. Internett har i stor grad erstattet de hemmelige møtestedene. Allikevel kan man spørre seg om vi har mistet noe på veien? 

Skeive rom kan være identitetsskapende, knytte bånd, skape meningsfulle sosiale miljøer og måter å leve sammen på

Skeive rom kan være identitetsskapende, knytte bånd, skape meningsfulle sosiale miljøer og måter å leve sammen på. Internett kan være demokratiserende, men er ikke et fysisk rom, og har vist seg å være en ustabil struktur, nylig eksemplifisert av Datatilsynets bot til datingappen Grindr. 

Dette illustrerer viktigheten av å holde fast ved ideen om et fysisk rom som kan inneha disse egenskapene. 

Kjærlighetskarusellen i Stensparken

Et slikt fysisk rom er den såkalte Kjærlighetskarusellen i Stensparken i Oslo. Det ikoniske funkis-pissoaret var lenge et yndet sted for hemmelige møter mellom menn. 

Den lille, hvite perlen tegnet av Oslo Byarkitektkontor i 1935 ble fredet av Riksantikvaren som del av kulturminneåret 2009. Under åpningstalen fremhevet daværende miljøvernminister Erik Solheim at bygningen var et monument over fremskrittene som gjorde det unødvendig for homofile å møtes på slike steder. 

Dette er et viktig poeng, samtidig som et levende cruisingmiljø fremdeles finner sted i samme park som pissoaret står i. Vi trenger ikke møtes på slike steder lenger, men kanskje vi har lyst til det allikevel? 

Videre er pissoaret et eksempel på en fysisk struktur vi kan kartlegge, tegne og analysere, men ikke minst oppsøke og kjenne på en faktisk romlighet, i teorien om ikke annet – i dag står det og forfaller, nedtagget og stengt igjen med en provisorisk OSB-plate.

Talen til Solheim illustrerer kanskje hvordan normen har blitt utvidet til å romme et videre spekter av uttrykk. Samtidig har det ikke nødvendigvis blitt enklere for dem som befinner seg på siden eller utenfor normen.

Som arkitekter i Norge i dag er det uproblematisk å være åpent homofil, så lenge man overgir seg til den gjeldende normen for god smak og kulturelle referanser. Det kan virke som det samme gjelder for arkitektur og offentlige rom. 

Som arkitekter i Norge i dag er det uproblematisk å være åpent homofil, så lenge man overgir seg til den gjeldende normen for god smak og kulturelle referanser.

Festplass for Oslo Pride

Et eksempel er Oslos nyeste skeive rom - Regnbueplassen. Plassert sentralt i Spikersuppa, mellom Stortinget og Nationaltheatret, skal omdøpingen av denne plassen synliggjøre kampene som er kjempet, og markere dens nyere historie som festplass i forbindelse med Oslo Pride.

Regnbueplassen har flere kvaliteter som taler for at den er et godt skeivt sted. Den har historisk betydning som viktig cruisingsted, også med tanke på homopionér Kim Frieles berømte benk, hvor hun speidet etter likesinnede. 

Plassen har også nyere symbolsk betydning som en del av «Pride Park» i Spikersuppa. Med nylig plasserte regnbuebenker understrekes disse historiene. Den er et offentlig rom med flere sjikt, steder man kan se, bli sett, som føles trygt, og er enkelt å komme seg til og fra. 

Kanskje er den til og med litt for offentlig for noen. Plassen kan ses på som et eksempel på den inkluderende og kanskje litt stuerene skeivheten. Hvis det å være skeiv handler om å befinne seg utenfor normen, er det lite som innbyr til dette på Regnbueplassen - et av de mest offentlige rommene i Oslo, mellom Storting, Slott og Rådhus. 

Nå som regnbueflagget er plantet, og skeives plass i byen og samfunnet befestet, må vi ikke glemme dem som ikke føler seg trygge i det offentlige rom. 

Som skeive arkitekter må vi holde fast ved kjernen i det skeive - en normkritisk holdning som lar oss planlegge og formgi rom og steder med omsorg og omtanke - også for de som skiller seg ut.

Dette er ikke identitetspolitikk eller aktivisme - det er kjernen i vårt fag og virke som arkitekter. 

Referanser: 

• Artikkelen er en lett redigert versjon av en artikkel som tidligere er publisert i en temautgave om mangfold i tidsskriftet Arkitektur N nr. 3, 2022 med overskriften «Er skeiv arkitektur nødvendigvis en arkitektur i opposisjon?».
• Heggertveit, Espen Robstad (2024): Monument: en runde rundt Kjærlighetskarusellen: en bok om rom, piss og begjær. Grotto Books. ISBN 9788269368505.

Vi vil gjerne høre hva du synes! 

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.