Ølhunden som endelig fikk bety noe

VELFERDSTJENESTER: Ølhunden Berit forteller historien om den ensomme Tom. Først når han kler seg om til Berit finner han en plass i verden: Som en kvinne folk betror seg til, gråter hos og søker trøst hos. Når Tom blir Berit, får han bety noe.

NRK-seriens historie er både varm, ubehagelig og viktig. Den reiser et spørsmål vi sjelden stiller høyt: Hva skal til for at et liv oppleves meningsfullt?

I forskningen finnes et ord som belyser dette: Betydningsfullhet (på engelsk«mattering»). Det handler om to ting – at vi opplever å bli verdsatt, og at vi opplever å bidra med verdi for andre.

Behovet for å bety noe er ikke en «myk» følelse. Det er en kraft. Den forsvinner ikke, men leter etter steder å høre til.

Betydningsfullhet innebærer at vi faktisk ville blitt savnet hvis vi forsvant. Som seg selv opplever Tom lite av det. Som Berit blir han den som tåler andres tårer og historier. Berit er en som trengs.

Les også: Hvordan kan vi forebygge og redusere ungt utenforskap?

Kraften i å bety noe

Behovet for å bety noe er ikke en «myk» følelse. Det er en kraft. Den forsvinner ikke, men leter etter steder å høre til.

Når Tom ikke får ansvar, ikke blir spurt og ikke opplever at noen trenger ham, blir han en del av destruktive kommentarfelt på nett. Han blir et nettroll. Det er slik han opplever å ha betydning.

Forskningen speiler portrettet av Tom: Unge som føler seg usynlige, uønskede eller maktesløse, trekkes lettere mot gjenger, konspirasjonsmiljøer eller hatfora som tilbyr det samfunnet ikke gir dem – en tydelig rolle og en følelse av å være viktig.

Dette er imidlertid betydning med en høy pris, både for samfunnet og dem det gjelder. Derfor må forebygging av hat og kriminalitet handle om mer enn kontroll, straff og tiltakspakker.

Det må handle om å gi folk muligheter til å bety noe på konstruktive måter.

Les også: Fem prinsipper for hvordan skape fleksible offentlige tjenester

En av de viktigste kildene til mening

Portrettet av Tom og Berit utfordrer også, på et mer generelt nivå, hvordan vi organiserer samfunnet vårt. Norge har sterke velferdstjenester, og det er et gode. Men de siste tiårene har tjenester blitt noe vi mottar mer enn noe vi gjør.

Trenger vi noen å snakke med, henvises vi til profesjonelle. Trenger vi mat, bestiller vi den på en app. Mens vi forbruker tjenester, outsourcer vi funksjoner som binder oss sammen som mennesker.

Resultatet er et paradoks: Tjenestene gir oss frihet, men gjør oss sjeldnere nødvendige for hverandre. Med det forsvinner en av livets viktigste kilder til mening.

Selv om Ølhunden Berit viser dette som en mannskrise, ser vi samme lengsel i for eksempel mange mødres ønske om mer tid til familien. Vi trenger alle å bety noe for andre.

Les også: Kan teater gjøre barnevernet bedre?

Nøkkelen til fremtidens velferd

Dette er også nøkkelen til fremtidens velferd. Vi vet hva som venter. Det er eldrebølge, mangel på arbeidskraft og økende press på budsjettene.

Vi kommer ikke til å klare dette ved å fortsette som før. En bærekraftig velferd forutsetter at flere får mulighet til å bidra.

Selv om det høres stort ut, begynner det i det små. Det begynner på arbeidsplasser som gir rom for tid med dem rundt oss, i tjenester som ser på brukere og pårørende som ressurser og i lokalsamfunn som kan trå til når det er krise. Og det handler om aktivt å tilby roller å fylle til de som faller utenfor.

Ølhunden Berit minner oss om at mennesker trenger å bety noe.

Å huske dette er god velferdspolitikk, god kriminalitetsforebygging, og bør være grunnmuren i et samfunn der folks liv oppleves som meningsfulle.

Referanse:

Artikkelen er først publisert som debattinnlegg i Dagsavisen 19. november 2025.

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.