URBANISME: Det er tidlig morgen i en av Tokyos mange bydeler. Gaten fylles opp av biler og syklende. På fortauene går det strømmer av mennesker på vei til dagens dont. Butikker og kafeer åpner, og utenfor står en av de ansatte og koster sin del av fortauet.
Jeg blir stående og se på en gubbe langt oppe i årene som feier gaten med en lang kost. Bevegelsen utføres med selvsagthetens letthet, den som bare kan tilegnes gjennom å gjøre ritualet daglig.
Den åpenbare effekten av å koste fortauet er at det blir rent. Samtidig signaliserer gjerningen at renhold i sin mest banale og praktiske forstand er en av byens grunnpilarer.
Les også: Fem grep for strategisk ledelse av byer
Rent og sosialt ansvarlig
Slik er renhold av det offentlige rommet en del av den sosiale normen i Japan. Alle som bor i en gate, vet at det følger med plikter som ikke stanser ved ens egen utgangsdør. Joda, her finnes også et profesjonalisert korps av feiebiler og uniformerte kostekompanier, men de gjør altså ikke jobben alene.
En slik moralsk dimensjon i det japanske bylivet er også vevd sammen med estetikken i utøvelsen av renholdet. Den eldre mannens kosting av fortauet er i seg selv en vakker liten opptreden, men også kosten er verdt å beundre. Den lange kosten ser ut til å være hundre prosent av naturmaterialer og er kunstferdig laget.
Senere går jeg inn i en av de mange butikkene som selger slike feiekoster. Her er det lange koster, korte koster, koster med lang og uryddig bust, koster som er svært forseggjorte og som ville vært naturlige å henge på veggen, og andre igjen som er helt uten estetiske sidesprang og mest av alt er hyperfunksjonelle.
Les også: Ti kjennetegn på gode, attraktive nabolag
Ingen røyking, ingen sneiper
Et annet fenomen i japanske byer og tettsteder er den påtagelige mangelen på søppelkasser. Du kan lete i timevis uten å finne en.
Men det tar ikke lang tid før også en turist som meg skjønner at når jeg har kjøpt en baguett og en kopp kaffe, satt meg på en benk og nytt måltidet, så er det også min plikt å ta med meg mitt eget søppel. Jeg bretter det pent sammen, legger det i vesken og går videre. Det går helt greit.
Slik har det ikke alltid vært. I tiårene etter andre verdenskrig ble plast og engangsemballasje samfunnets kjæreste følgesvenn, også i Japan. Myndighetene forsøkte å følge opp med offentlige søppelbøtter og andre tiltak, akkurat som hos oss. Suksessen var imidlertid begrenset.
Les også: Fra søppel til eventyrshow
Rene og gratis offentlige toaletter
Byene vokste veldig raskt, med økende søppelmengder og et enormt press på offentlig infrastruktur. Byer som Tokyo, Nagoya og Osaka var i løpet av få tiår blitt mye skitnere og bidro til å gi bylivet en solid dash mistrivsel.
På begynnelsen av 2000-tallet bestemte japanske myndigheter seg for å snu utviklingen. En rekke tiltak ble satt i verk. For det første innførte mange japanske byer røykeforbud i det offentlige rom. Japanerne var blitt et folk av storrøykere, og det lå sigarettsneiper overalt. Røykeforbudet bidro til at enormt mye søppel forsvant.
For det andre ble det rullet ut en storstilt offentlig satsing på rene og gratis offentlige toaletter. I dag er offentlige toaletter i Japan jevnt over renere enn et vanlig toalett i et norsk hjem.
Det fører til at byene brukes mer, styrker folkehelsen og er spesielt velkomment hos eldre og barn. Tanken er ikke minst å behandle sine egne innbyggere og turistene med omsorg.
Ingen søppelbøtter
En usedvanlig hendelse fikk også stor effekt på hele renholdstanken. I 1995 ble t-banen i Tokyo utsatt for et terrorangrep. En okkult sekt spredte nervegassen sarin i t-banevogner, og 14 mennesker døde.
Av frykt for nye angrep ble alle søppelbøtter og andre elementer som kunne skjule farlige substanser, fjernet fra t-banene. Det hadde en radikal effekt. En ny vane med å ta med seg sitt eget avfall ble normalen.
Man skulle tro at mange innbyggere ikke ville anerkjenne de nye reguleringene. Men det var ikke tilfellet. På en rekke felt er det gjort tiltak for å stanse forsøpling, og befolkningen følger lojalt opp. En vanlig forklaring på dette fenomenet er kultur: «Japanerne er så ryddige», men det er for lettvint tenkt.
Det handler ikke så mye om kultur
Troen på at kultur forklarer svært mye, ja tilnærmet alt, er ikke spesielt god. Gode lover som gir befolkningen bedre hverdager, blir raskt akseptert og bidrar til å endre sosiale normer. Kultur er like mye et resultat av lovgivning som omvendt. Vi trenger ikke dra til Japan for å innse det.
I Norge ble røykeloven i 2004 dømt nord og ned: Folk ville røyke uansett. Og hvem skulle håndheve forbudet? Dessuten ville serveringssteder og utelivet gå konkurs!
Men det skjedde jo ikke. Tvert imot. Røykeloven var en velsignelse, og ingen protesterer i dag mot den.
Jo mer søppel, jo høyere gebyr til hver enkelt av oss
I Norge sliter vi i stigende grad med søppel. Over hele landet har bruken av parker økt. Det er bra, men samtidig har avfallet i form av engangsgriller, emballasje og matrester økt. Utviklingen akkompagneres av et evig krav om flere søppelbøtter og mer renhold. Alt i regi av det offentlige.
I Norge har kommunene ansvar for søppelhåndtering. Tjenesten finansieres ved et gebyr pr. husstand og reflekterer kommunens samlede utgifter til renovasjon. Tjenesten skal være selvfinansierende.
Så jo mer søppel, desto høyere gebyr til hver enkelt av oss. Det er en kjip spiral, og den kan ikke løses ved å pøse på mer av det som bare virker dårligere og dårligere. Vi må løse problemet med å tenke fundamentalt annerledes.
Derfor burde vi gjøre som Japan. Det ville være bra for økonomien, for miljøet, og ikke minst for den sosiale kontrakten vi alle har med hverandre og med myndighetene: at vi tar ansvar for det offentlige rommet vi deler, og at vi slik viser at vi kan bygge og vedlikeholde et godt samfunn.
Referanse:
Artikkelen er først publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 27. april 2026 med overskriften «Mitt søppel, mitt ansvar».
Vi vil gjerne høre hva du synes!
Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.