Fire fasader som gjør Nationaltheatret unik

ARKITEKTUR: Nationaltheatret er i dårlig forfatning og trenger sårt oppussing og rehabilitering. Dessuten har teateret behov for mer plass til alle sine funksjoner.

Diskusjonen om hvordan det skal løses har pågått i årevis og det kommer til å bli dyrt uansett hvilken løsning man går for.

Den dårligste løsningen vil være å utvide Nationaltheateret med et tilbygg, slik noen har foreslått. Det vil etter vår mening være et overgrep mot Nationaltheaterets unike kvaliteter.

Nationaltheatret er ikke bare et teater. Det er et gjennomført modig, lekent og originalt arkitektonisk prosjekt.

Les også: Vil bygge på Nationaltheatret i klassisk stil. Rolls-Royce til prisen av en Skoda

Jokeren i bybildet

Nationaltheatret sto ferdig i 1899 som den siste store institusjonen i Christianias sentrale parkdrag etter tegninger av arkitekt Henrik Bull. Store offentlige bygninger var oppført her; monumentale og strenge bygninger som arkitektonisk uttrykker sine alvorlige formål.

Akademiske kretser ønsket ikke at teatermiljøet skulle entre den ærverdige Universitetsplassen. Det nybarokke arkitekturuttrykket ble også kritisert. Etter sterkt påtrykk fra dramatiske forfatterkretser ble det privat finansierte teaterprosjektet tillatt oppført her i 1888. Det ble forutsatt at publikumsinngangen ikke skulle ligge mot Universitetet.

Det gamle Christiania Theater fra 1837 som lå på Bankplassen i det gamle sentrum ble revet i 1899 og virksomheten videreført i Nationaltheatret.

Arkitekt Bull var åpenbart klar over teaterets rolle som en joker og enfant terrible sammenlignet med de prestisjetunge naboene. Det var datidens lettsindige nabo Tivoli på Vikasiden som arkitekturen totalt sett henvendte seg mot og videreførte.

For Tivoli hadde arkitekt Ove Ekman i 1890 tegnet «Tivoliporten» med Chat Noir og det svære «Circus Verdensteater», alt i tilsvarende uttrykksfull nybarokk stil som Nationaltheatret.

Les også: Kan Kvadraturen bli Oslos nye boligsentrum? Ja, det er fullt mulig.

Fire masker mot byen

Ved Nationaltheatret kom et kreativt tillegg; Bull ga fasadene ulike uttrykk – i sammenhengen kan vi kalle dem «masker». 

Bygningens fire fasader gjenspeiler henvendelsene mot Stortinget, Slottet og Universitetet samt Stortingsgaten. Hva kunne vel vært mer passende for et teater enn å møte byen gjennom ulike masker.

Henrik Bull leker med historiske former fortolket gjennom jugendstilens frie uttrykk, og han utformer de fire fasadene i forhold til hva de henvender seg mot.

La oss se nærmere på de fire «maskene» – altså fasadene:

• Hovedfasaden mot Stortinget med publikumsinngangene uttrykker en myndig, men åpen arkitekturholdning – dialogens og debattens teater. Fra en vid altan kan det feststemte publikum se og bli sett. I denne fasaden dominerer det monumentale, men med en lekenhet og frodighet som motsier selvhøytidelighet.
• Hvis du beveger deg fra hovedinngangen til fasaden mot Stortingsgaten, vil du oppdage en fasade som underordner seg gateløpet som en klassisk bygårdsfasade. Her er det spart på monumentale elementer i fasaden. Her er inngangen for skuespillerne, en trapp ned til kjellernivå.
• Mot Slottet viser fasaden seg mer tilbaketrukket, men med et stort tredelt rundbuevindu over flere etasjer, smykket med riksvåpenet – kanskje som en hilsen til kongen. Det store vinduet ga lys til verkstedene. Inn til scenegården er en høyreist monumental port. Dette er ingen bakgårdsfasade.
• Fasaden mot Universitetet har fått et klassistisk uttrykk med sin søyleportikus. Her møter vi referanse til Universitetets søyleportikus vis-á-vis – en «akademisk maske» som signaliserer kunnskap og opplysning, og under portikusen ligger skuespillernes egen foyer.

Et arkitektonisk smykke

Disse fire fasadene, eller maskene, speiler totalt sett det teateret selv representerer: Et rom for lek, refleksjon og kritikk. Et sted der makten kan utfordres.

Nationaltheatret står som en komplett paviljong og fremstår slik det står i dag åpent, mangfoldig og inviterende – ikke dominerende, men deltagende.

Bygningen er utformet slik historismens monumentalbygninger ofte ble, som en sammensatt og levende bygningskropp komponert for å kunne betraktes fra hjørnene («übereck») – og ikke kun frontalt slik det gjerne var tilfelle i klassisismen.

Bygningen er fredet og alle fasadene burde få stå slik arkitekten planla dem med alt sitt innhold.

Nationaltheatret er ikke bare et teater. Det er et gjennomført modig, lekent og originalt arkitektonisk prosjekt. Det levende uttrykket gjør bygningen til et kulturelt og arkitektonisk smykke i park- og byrommet som må bevares.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i nettavisen forskning.no 9. oktober 2025 med overskriften «Nationaltheateret: Et tilbygg vil være et overgrep mot bygningens unike kvaliteter».

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.