Trafo-stasjoner fortjener å bli vurdert for ny bruk

ARKITEKTUR: Du har sannsynligvis gått forbi en transformatorstasjon i dag uten å vite det. Kanskje gjør du det hver dag, på vei til jobb, til butikken, eller gjennom et nabolag. De står så å si overalt. De står langs veier, mellom boliger, ved jorder, skoler, industrifelt og kirker.

De er en del av hverdagslandskapet, men blir sjelden sett på som arkitektur. Mange er vakre på sin særegne tekniske måte. Og de fleste vet nesten ingenting om dem.

Vi visste heller ikke så mye om trafsformatorstasjoner da vi begynte å jobbe med diplomprosjektet vårt. 

Men vi ble nysgjerrige på disse lukkede, robuste og litt merkelige byggene. Hva skjer egentlig med dem når de ikke lenger trengs i strømnettet?

Les også: Foreslår å bygge boliger i nedlagt industrihall i Fredrikstad

Dømt til å rives

Svaret fant vi i energilovforskriften § 3-5 d. Der står det at «ved nedleggelse plikter den tidligere konsesjonæren å fjerne det nedlagte anlegget og så langt som mulig føre landskapet tilbake til naturlig tilstand».

For kabler, master og midlertidige tekniske installasjoner er dette rimelig. Men en bygning er ikke det samme som en kabel. En transformatorstasjon som har stått i et nabolag i femti eller hundre år, er ikke bare teknisk avfall når maskinene forsvinner. Den har allerede blitt en del av et sted.

Transformatorstasjoner har rom, vegger, overflater, proporsjoner og lokal tilstedeværelse. Det koster å bygge slikt. Det koster å rive det også.

Motsetningen mellom en lovtekst som forutsetter fjerning og bygningen som fortsatt har romlig og lokal verdi ble startpunktet for diplomprosjektet vårt.

Pålegget om å rive er vanskeligere å forsvare i en tid der gjenbruk og reduserte utslipp i byggebransjen er blitt sentrale samfunnsmål.

Les også: Hun utfordrer rive-syken i byggebransjen

Feltarbeid i Mjøsregionen

Vi tok kontakt med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Energidepartementet og nettselskaper over hele landet for å forstå hvordan dette fungerer i praksis.

Vi fikk bekreftet at gjenbruk kan vurderes i noen tilfeller, men at det ikke finnes noen felles prosedyre for å gjøre det. Ansvaret i stor grad overlates til nettselskapene selv. Ingen har heller en samlet oversikt over hvilke transformatorstasjoner som er tatt ut av drift, eller hvilke som allerede er revet.

Derfor måtte vi begynne med å kartlegge selv. Vi valgte oss Mjøsregionen. Den er stor nok til å vise en tendens, og avgrenset nok til å undersøkes grundig. Gjennom feltarbeid, kommunale arkiver, historiske kart, flyfoto og egne oppmålinger registrerte vi 70 transformatorstasjoner. 45 er fortsatt i drift. 6 er ute av drift og tomme. 19 er allerede revet.

Les også: Viser omsorg for barn og bygninger

Hva kan trafo-bygningene bli til?

Men diplomprosjektet vårt er ikke primært et kartleggingsprosjekt/forskningsprosjekt. Det er et arkitekturprosjekt. Vi ville vise konkret, gjennom tegninger og rom, hva disse byggene kan bli.

Vi fant at transformatorstasjonene deler en rekke romlige og materielle trekk på tvers av alder, skala og kontekst. 

Det omfatter blant annet lukkede fasader med tekniske spor, transformatorceller og koblingshaller (store doble rom dimensjonert for maskiner), oljegroper under gulvet, tykke skillevegger, dype interiører uten dagslys og robuste overflater av betong og stål.

Vi kaller disse for «trekk». Det er ikke bare beskrivelser, men operative betingelser som sier noe om hva bygningene allerede er, og hva de kan tåle å bli.

En transformatorcelle er stor fordi transformatoren er stor. En fasade er lukket fordi maskiner ikke trenger dagslys. En oljegrop finnes fordi olje fra transformatorene må samles opp. 

Disse forholdene begynner som tekniske krav. Over tid produserer de arkitektur som kjennetegnes av uvanlige rom, tung materialitet, særegne atmosfærer og romlige kvaliteter som man sjeldent klarer å produsere i et nytt byggeprosjekt i dag.

Les også: Hun flytter stasjonsbygningen fra Tretten til Ljosanbotn, og gir den tomme bygningen nytt liv

Gjennomførte designtester

Ut fra disse trekkene gjennomførte vi en rekke designtester på fire utvalgte stasjoner rundt Mjøsa; en større horisontal stasjon i Brumunddal, en klyngeorganisert stasjon i Stange, et eldre tårn i Brøttum, og en mindre lokal stasjon i Lillehammer.

Vi undersøkte ett spørsmål om gangen i testene: hva skjer om man åpner et helt veggfelt mot nabobygget? Hva om man lar oljegropen bli en romlig betingelse i stedet for å fylle den igjen? Hva om komforten konsentreres i ett innsatt volum, og den romlige atmosfæren til den opprinnelige kalde hallen forblir synlig?

Testene ble grunnlaget for ni «Moments of Transformation» som viser mulige retninger for gjenbruk.

• I Brumunddal undersøker vi blant annet hvordan tekniske betongbraketter kan bli lyssjakter inn i et mørkt rom, og hvordan transformatorceller og oljegroper kan bli sosiale rom.
• I Ottestad (Stange) tester vi om oljegropen og de repeterende transformatorcellene kan bli et bevegelseslandskap for barn, eller hvordan man kan åpne opp bygget på tvers og bli et sosialt samlingssted for nabolaget.
• I en tårnstasjon fra 1917 i Brøttum arbeider vi med å bevare det offentlige fasadeuttrykket mens ny romlig kapasitet tilføyes mot skogen bak.
• I Holen koblingsstasjon (Lillehammer), den minste og mest ordinære stasjonen, undersøker vi tre ulike retninger for samme bygningskropp: bolig med ny etasje i treverk på toppen, galleri med hvelvede takformer som bringer dagslys ovenfra, og et studio med innvendig isolasjonslinje der den eksponerte betongen fortsatt leses som byggets utside.

Potensiale for ny arkitektur

Prosjektet argumenterer ikke for at alle transformatorstasjoner skal bevares. Men vi argumenterer for at alle bør vurderes arkitektonisk og konkret før rivning blir standardsvaret.

Når maskinene forsvinner, blir ikke bygningen nødvendigvis tom. Den bærer med seg reglene fra sitt tidligere liv: rom, vegger, spor, og lokal tilstedeværelse.

Nettopp der kan en ny arkitektur begynne, og skape interessante romlige kvaliteter i nærmiljøet.

Referanse:

Fredvik, Jakob og Magnus Kjølstad Olsen (2026): TRAFO: TRANSFORMED - Doomed to Demolition. Diplomprosjekt våren 2026. Institutt for arkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.