Kontakt forskeren:
Eystein Talleraas, stipendiat, Institutt for urbanisme og landskap, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)
STEDSUTVIKLING: Som del av forarbeidet til kunstprosjektet i Regjeringsparken i Oslo sentrum, inviterte KORO - Kunst i Offentlig Rom, i regi av kuratorene Drew Snyder og Helga-Marie Nordby, til seminar 28. august 2026 i Klimahuset i Botanisk hage i Oslo
KORO hadde invitert kunstnere, en historiker, et tidsvitne fra Hammersborg rett etter krigen og andre interesserte til å bidra i en samtale om kunstens potensielle rolle i arbeidet med å skape den nye regjeringsparken i Oslo sentrum.
Jeg presenterte prosjekter hvor kunsten åpner for diskusjoner om hva våre felles rom er, hvem som kommer til uttrykk her, og hvem som ikke gjør det.
Dette er prosjekter som tar mål av seg å forandre byen og oss selv gjennom kollektiv handling i offentlige rom.
Les også: Jeg gikk ut i skogen og kom hjem med leire
Levende tilstede i offentlige rom
Gjennom kunst- og arkitekturkollektivet Fellesskapsprosjektet å fortette byen (FFB), og videre i Vuogas Studio, har det vokst fram en praksis som handler om å være i og aktivere offentlige rom, ikke som et avgrenset prosjekt, men som en levende tilstedeværelse.
Det handler om å skape arenaer der man kan møtes og samles i aktiviteter som fremmer, tar vare på og utvikler en kultur, ikke som et verktøy for kapitalstyrt byutvikling, men som et alternativ til den.
Noe som bryter med den sosiale ordenen, noe som forstyrrer og dermed får reell betydning og endrer hvordan vi oppfatter og er i byen.
Prosjektene har vært flytende, søkende og på flere måter sårbare fordi prosessene er avhengig av en åpenhet for hva som skjer i møtet. Vi søker alltid å involvere mange stemmer i våre prosjekter.
Dette krever mye av både kunstnere, kuratorer og byggherrer. Det å gi slipp på kontroll og la prosessen folde seg ut. En slik autonom og kollektiv dynamikk kan ikke planlegges fullt ut.
Inspirert av den franske filosofen Gilles Deleuze, kan kunst forstås som en produksjon av virkelighet, heller enn en avbildning av den – noe som virker på oss og forandrer oss, før vi rekker å tolke eller forstå det.
I en slik praksis er man ikke en stabil betrakter, men blir en del av en kollektiv bevegelse i møtet med de andre og med rommet.
Les også: Skapte publikumsmagnet i Bologna
Retten til byen
The right to the city is far more than the individual liberty to access urban resources: it is a right to change ourselves by changing the city. It is, moreover, a common rather than an individual right since this transformation inevitably depends upon the exercise of a collective power to reshape the processes of urbanization. The freedom to make and remake our cities and ourselves is, I want to argue, one of the most precious yet most neglected of our human rights.
David Harvey, Social justice and the city, 2010, p. 315.
Å være aktiv sammen
Som del av forelesningen presenterte jeg Vuoššangoahti Goahtegieddis/ Kokegamma på Finngamsletta, et prosjekt som Vuogas utvikler i Tromsø.
Vuoššangoahti er tenkt som en gammestruktur utvidet med et tak bygget med klinkermetode som de tradisjonelle Nordlandsbåtene. Under dette taket skal det bygges et langt utekjøkken med kokekar, bål og kjøkkenbenker i Masikvartsitt.
Dette er ment som et offentlig tilgjengelig sted for å koke og tørke kjøtt, garving av skinn, koking av bær, farging av tekstiler og andre tradisjonelle metoder for ressursforedling innen samisk kultur.
Vi ser dette som en måte å være aktive sammen i det offentlige rom, som kunnskapsdeling og som en kollektiv manifestasjon av samisk, levd tilstedeværelse i Tromsøs urbane kontekst.
Les også: Hvordan kan kunst bidra til å utvikle lokalsamfunn?
Bruker byrom som gjøresteder og kunnskapsformidling
Mange samer opplever at det å bo i en by begrenser deres handlingsrom til å leve ut tradisjonelle aktiviteter som er en essensiell del av det samiske verdensbildet. Med Vuoššangoahti søker vi å bryte ned etablerte begreper knyttet til urbanitet og urfolk som noe motsetningsfylt.
Gjennom å bruke byrom som gjøresteder og kunnskapsformidling tradisjonelt knyttet til rurale aktiviteter, utvides også forståelsen av hva en by kan være.
Ikke kun for å manifestere en samisk tilstedeværelse, men også for å skape et inviterende kollektiv omkring videreføring av kunnskap som utfordrer synet på modernitet og framskritt, og som kan bidra til å knytte det samiske og det norske sammen på nye måter.
Les også: Da Tromsø tok sats for å bli verdens vinterby
Å ta sin plass
Vuoššangoahti kan forstås som et eksempel på grounded normativity - et begrep innen dekolonial tenkning av Yellowknives Dene First Nation urfolksforsker Glen Coulthard.
Grounded normativity er en stedsspesifikk, kroppslig måte å leve ut sitt verdenssyn og kultur på. I en urban sammenheng kan dette bety å bruke det offentlige rommet til ritualer, til håndverk, til høsting og bearbeiding.
Å ta sin plass – ikke som et krav om anerkjennelse, men som en hverdagslig praksis som i seg selv er frigjørende.
Jeg benyttet også anledningen til å invitere til å utforske noen mer generelle spørsmål som kan åpne for nye perspektiver på kunst i offentlige rom:
- Hvilke grupper, aktiviteter og livsformer får sin stemme hørt i offentlige rom og urbaniseringsprosesser, og hvilke får det ikke? Hvordan kan man endre dette?
- Hva tillater det offentlige rommet, og hva tillater det ikke? Hvor går grensene for hva som er akseptabelt, og hvem setter dem?
- Hvilke deler av et prosjekt kan forbli udefinerte – åpne for kreative intervensjoner og det uforutsette?
- Hvordan kan offentlige rom invitere til noe mer enn forbruk, til å gjøre noe sammen som endrer både oss selv og stedet?
Referanse:
Artikkelen er baserer seg på Eystein Talleraas foredrag «Presentasjon av Vuogas studio» som han holdt 28. august 2026 på «Seminar om regjeringsparken» som ble arrangert av KORO – Kunst i offentlige rom.
Vi vil gjerne høre hva du synes!
Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.