Kontakt byforskerne:
Jonny Aspen, professor, Institutt for urbanisme og landskapsarkitektur ved AHO
Sverre Bjerkeset, rådgiver i Byforsk og gjesteforsker ved Institutt for urbanisme og landskapsarkitektur ved AHO
KØBENHAVN : Avtaleboken sier en gang mellom kl. 14 og 15, men allerede noen minutter før to er han der. På dette tidspunktet har vi ikke møttes før.
Da vi et halvår tidligere lanserte ideen om en bok knyttet til storbyskriveriene hans, var han imøtekommenheten selv. Likeså da vi foreslo byvandring og samtaler i København som del av opplegget.
Når Søren Ulrik Thomsen nå står foran oss i hotellobbyen i Vesterbrogade 66 en torsdag i begynnelsen av april, får vi bekreftet inntrykket fra vår epostutveksling av en jovial og vennlig mann.
Selvdiagnosen om at han har «særdeles kort lunte og ved den mindste ærgrelse forvandles til en radikalt uforskammet skiderik», skal vi ikke merke noe til.
For anledningen er Thomsen iført allværsjakke, oppbrettet dongeribukse og praktiske sko. Lite ved fremtoningen antyder at det er en kresen lyriker og skjønnlitterær essayist vi småsnakker med foran den uinteresserte unge kvinnelige hotellresepsjonisten, ei heller at han har en synlighet i den nasjonale offentligheten og oppnår salgstall få poeter gjør. Han har ankommet i taxi på grunn av en litt lei rygg, han har villet spare seg til gåturen vår.
Vi to besøkende byforskere er spente på å oppleve in situ steder og omgivelser som opptrer i forfatterskapet, og kanskje andre som ikke gjør det, ledsaget av Thomsen selv.
Les også: Byvandring som erkjennelsesverktøy
Etter den innledende høflighetspraten er vi kjapt i byvandringsmodus alle tre. Vi to besøkende byforskere er spente på å oppleve in situ steder og omgivelser som opptrer i forfatterskapet, og kanskje andre som ikke gjør det, ledsaget av Thomsen selv.
Ruten han har lagt opp for dagen skal bringe oss til Vesterbro og Nørrebro, med en sving innom Frederiksberg.
Vi har knapt satt føttene på asfalten utenfor hotellet, før vår guide for dagen er i gang. Han peker på en eldre bygård på den andre siden av gaten. Der hadde jeg en av mine første jobber, sier han. Det var som sykkelbud og altmuligmann hos Antikvarboghandler Levin, med lokaler oppi etasjene. Via utsendte papirkataloger holdt Levin kundene oppdatert om nyheter og sortiment, lenge før internettets tid.
Et første av mange gateløp Thomsen vil vise oss, er Westend, en sidegate til Vesterbrogade som vi når via en portal. Med sitt smale, rettlinjede gateløp innrammet av hvit murgårdsbebyggelse i fem etasjer på begge sider, utstyrt med karnapper og smijernsbalkonger, er London-inspirasjonen åpenbar.
Da det stod ferdig i 1903, var deler av komplekset ment å romme bordelleiligheter, forteller Thomsen. Prostitusjonsforbudet som ble innført et par år senere, hadde torpedert planene.
Les også: Hvordan vi snakker om byen, er med på å forme den
Hva vi kan lære om storbyen av Søren Ulrik Thomsen:
I en verden hvor stadig flere bor i urbane strøk, trenger vi å utvikle en dypere byforståelse. Vi trenger et bredere og mer nyansert bybegrep enn hva som reflekteres både i den offentlige og faglige samtalen om byliv og byutvikling.
For å få til det, må vi også begynne å snakke om alt dette mangfoldige, mystiske og rare som bylivet gir av mer konkrete opplevelser og erfaringer. Altså alt dette som byvandringen bringer oss i nærkontakt med.
Vårt valg av dikteren Søren Ulrik Thomsen som guide til København, skyldes at han gjennom et langt forfatterliv har kultivert en skjønnlitterær tilgang og sensibilitet overfor storbyen.
Gjennom finstemt dialog med storbyen gir han oss slik drahjelp til å utvikle et tiltrengt rikere språk om vår tids viktigste erfaringsform, nemlig bylivet og urbaniteten.
Paralleltgående Oehlenschlægersgade er en gate Thomsen holder spesielt kjær, med sin tunge karrébebyggelse og lange ubrutte løp.
I samme gate, i nummer 1, holder Café Guldregn til. Det vil si holdt til her, den stengte ned få måneder tidligere. «Anno 1922», kan vi lese i vinduet i eksklusiv gullskrift. Det var et røft sted som i takt med Vesterbros voldsomme gentrifisering har hatt stadige dårlige kår, meddeler Thomsen oss.
Enkelte drikkesteder, slik som her, hadde oppslag i lokalene om at det ikke var lov å innta narkotiske stoffer. Det sier sitt om klientellet.
Thomsen opplyser at han har kontaktet Københavns bymuseum angående noen malerier han mener bør tas vare på. De er av middels kvalitet, portretterer for det meste lettkledde kvinner. Hans antakelse er at maleriene nettopp henspiller på bordellvirksomheten som rett og slett foregikk inne på Café Guldregn.
I den ene enden av kaféen fantes en trapp som fungerte som adkomst opp til andre etasje. Denne førte i Thomsens tid opp til toalettene, mens den tidligere hadde ført til bordellet, slik at de prostituerte bare kunne gå ned og plukke kundene opp ved baren.
Et av maleriene forestiller en kvinne på sykkel. Hun hadde visstnok tilnavnet «Københavns hurtigste luder» fordi hun selv syklet ned til Hovedbanegården og hentet sine kunder.
Stående foran Guldregn nevner Thomsen et paradoks ved den voldsomme gentrifiseringen det gamle arbeiderkvarteret Vesterbro har gjennomgått.
En ny form for borgerlighet har oppstått, med kodifiserte regler for adferd og oppførsel i bygårder og nabolag. Er det ikke da litt rart, spør han, at så mange beboere i sånne områder omtales som hipsters?
Opprinnelig er jo begrepet knyttet til amerikanske motkulturelle bevegelser, særlig beat-generasjonen.
Om samme tema har han i langessayet En hårnål klemt inde bag panelet (2016) undret seg over om det fortidige København virkelig var mer konformt «end vor tids grønne økologiske cykelby, hvor man nok er klædt ud som hipster, men samtidigt har internaliseret en borgerlighed, der kender hver en skreven og uskreven regel om hensigtsmæssig adferd i trafikken, i andelsboligforeningen og i parforholdet?».
Føtex-bygget i Vesterbrogade er Thomsen derimot veldig begeistret for. Det er en flott funkisgård fra slutten av 30-tallet, integrert i den konkave fasaderekken på nordsiden, med et karakteristisk trappe- og klokketårn som reiser seg noen meter over bygningskroppen.
Thomsen viser oss et bilde på mobilen av en eldre, julerelatert reklameplakat for stormagasinet Havemanns Magasin, som huset opprinnelig ble bygget for. Varehuset Føtex etablerte seg der først i 1977.
Om Søren Ulrik Thomsen:
Siden debuten med City Slang i 1981, har Søren Ulrik Thomsen vært en av de mest markante figurene i dansk litteratur – som dikter, essayist og offentlig stemme.
I tekstene sine vender han stadig vekk tilbake til storbyen, aller helst sin hjemby København. Som fysisk form, som livsform og sosialt univers, som erfaring og sanseopplevelse.
I 2025 mottok han det «lilla Nobelpriset», Svenska Akademiens nordiska pris. 8. mai 2026 fylte han 70 år.
Fra samme posisjon på fortauet i Vesterbrogade ser vi også gavlmotivet på Osbornebygningen, som er avbildet i Thomsens og forfatterkollega Jokum Rohdes fotobok København Con Amore (2006).
Det dreier seg om et tredimensjonalt reklamebilde fra 1985 for Europæiske Rejseforsikring, utført av kunstneren Henry Heerup og inspirert av barnesangen «En liten hirse rejste».
Her løper også Vesterbrogade og Frederiksberg Allé sammen, eller skilles ad, alt ettersom. Vi er altså på vei inn i Frederiksberg, en integrert del av den københavnske byveven, men offisielt med egen bystatus. Og med en annen sosial og politisk karakter enn resten av København.
I motsetning til arbeiderbyen har fine Frederiksberg nesten alltid hatt konservativ borgermester. En tidligere viseborgmester i Frederiksberg meddelte engang Thomsen at «vi befinder os på Frederiksberg, hvor vi meget nødigt bruger uartige ord, som f.eks: København».
... herlige gader med tæt trafik af både biler, cykler og fodgjængere, der gør dem til levende byrum for lokale såvel som for folk der, der kommer langvejs fra, attraktioner for kunder, ansatte og flanører, kørende som vandrende
Intime Værnedamsvej er det første som møter oss over i nabokommunen. Det er en gatestubb som Thomsen fortsatt er begeistret for. Tidligere var det flere slaktere, bakere og andre småforretninger her. Folk elsket det, her fantes fremdeles en type virksomheter som andre steder forsvant med supermarkedenes inntog.
Thomsen har beskrevet Værnedamsvej, og en lignende (men mye lengre) gate som Nordre Frihavnsgade på Østerbro, som «stadig herlige gader med tæt trafik af både biler, cykler og fodgjængere, der gør dem til levende byrum for lokale såvel som for folk der, der kommer langvejs fra, attraktioner for kunder, ansatte og flanører, kørende som vandrende». Nå vedgår han at Værnedamsvej i senere tid er blitt vel «supersmart», et inntrykk vi selv satt igjen med etter et besøk tidligere på dagen.
Foruten delikatessebutikker, trendy kaféer og lekre restauranter, hvorav etablissementer som Le Gourmand og Les Trois Couchons bygger opp under gatens franske touch, finnes nå også finere kjedebutikker som Maanesten og Pigen & Diamanten, sikre tegn på at kommersialiseringen er skrudd til et hakk.
Men gaten har fortsatt massevis av sjarm og karakter. Den utmerkede lille bokhandelen Thiemers Magasin rundt hjørnet i Tullinsgade bidrar sitt til det.
Les også: Ti kjennetegn på gode, attraktive nabolag
Frederiksberg Allé begynner litt unnseelig, men utvider seg etter hvert til et bredere og mer staselig avenyaktig gateløp. Paris i København, fastslår Thomsen, i det vi går over sirkelrunde Sankt Thomas Plads og skuer nedover den lindebeplantede alleen.
Han kaller det en «imposant plads», med sin harde og golde midtflate. Denne er omkranset av en dobbel trerekke som beskyttende lag om promenade og benker, før en ytre veibane og en staselig bygårdsbebyggelse rammer plassen inn.
Vi passerer serveringsstedet Frederik VI, og informerer guiden vår om at vi spiste smørrebrødlunsj nettopp her tidligere på dagen. Han kvitterer med at det er et kjent sted, blant annet var det ett av stamstedene til dikterkollegaen Dan Turèll.
Når vi først er på kafésporet, spør vi ham om Café Promenaden fra diktsamlingen Det værste og det bedste (2002). Han peker oppover gaten, sier den trolig har endret karakter til det litt finere siden han vanket der.
Mens vi spaserer videre, spør vi Thomsen om hva han har av utenlandske favorittbyer. Han drar litt på det, synes ikke å ha noen åpenbare favoritter. Av forfatterskapet fremgår det at han er veldig fascinert av verdensbyer som London og New York, eller i hvert fall har vært det. Nå nevner han St. Petersburg, som med sine litt forfalne gårdskvartaler minner ham om 70-tallets København.
Verden synes å bli mer og mer avfortryllet, tilrettelagt, tilpasset og standardisert for turistene. Overalt finnes mye av det samme.
Generelt liker han byer av den mer rufsete og småkaotiske sorten. Athen kan han godt like, av samme grunn. Beograd vil han gjerne se. På spørsmål fra en av oss med forkjærlighet for Buenos Aires om han kunne tenke seg å besøke denne byen, ut fra antakelsen om at det er en by etter hans hjerte, svarer han bekreftende. Buenos Aires kunne han faktisk veldig gjerne tenke seg å besøke, det er den eneste av de søramerikanske byene han har fattet ordentlig interesse for.
Generelt er han ikke så glad i å reise lenger, sier han. I masseturismens tidsalder er eventyr- og oppdagelsesaspektet ved storbyer og andre reisemål langt på vei borte. Verden synes å bli mer og mer avfortryllet, tilrettelagt, tilpasset og standardisert for turistene. Overalt finnes mye av det samme.
Men å gå rundt i hjembyen København, synes fortsatt å gi ham stor glede. Man trenger ikke nødvendigvis dra langt av gårde for å oppdage den store verden.
Referanse:
Byvandringen som er beskrevet over, er et redigert utdrag fra vår bok Søren Ulrik Thomsens København, utgitt i Danmark i mai 2026 på forlaget Strandberg Publishing.
Vi vil gjerne høre hva du synes!
Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.