Supervisors:
Erik Fenstad Langdalen & Nicholas Ryan Coates
Dette diplomprosjektet undersøker transformasjonspotensialet i «systemskolen», en modulær skoletypologi utviklet av arkitektene Paul Cappelen og Torbjørn Rodahl mellom 1966 og 1972. Systemskolen ble utviklet som et svar på etterkrigstidens økende behov for skoleplasser, med en visjon om et billig, rasjonelt og fleksibelt skolebygg som kunne tilpasses fremtidige endringer i både pedagogikk og samfunn. Allerede i 1966 skrev Cappelen og Rodahl at skolebygget i fremtiden skulle kunne brukes til kontorer eller industri dersom skolebehovet forsvant.
Flere av disse byggene står i dag overfor nedleggelse eller riving som følge av demografiske endringer og omstruktureringer i skolesektoren. Samtidig representerer de robuste betongkonstruksjoner med betydelig innebygd energi og en sterk tilknytning til lokale nærmiljøer. I en tid hvor arkitekturfeltet i økende grad må ta utgangspunkt i eksisterende bygningsmasse fremfor nybygg, fremstår systemskolene som en viktig ressurs. Systemskolene er særlig interessante i denne sammenhengen fordi de ikke bare ble bygget rasjonelt, men også eksplisitt utformet for å kunne overleve sin opprinnelige funksjon.
For å undersøke dette potensialet benytter prosjektet Skøyenåsen skole som casestudie. Skolen er et av de mest intakte eksemplene på systemtypologien og fungerer som et representativt grunnlag for å teste transformasjonsstrategier som også kan overføres til andre systemskoler. Gjennom befaringer, arkivstudier, analyser av eksisterende tegningsgrunnlag og utvikling av nye plan- og snittstudier har prosjektet kartlagt byggets kvaliteter, begrensninger og transformasjonspotensial.
Prosjektet «stresstester» systemet ved å undersøke hvordan bygget kan romme to ytterpunkter på den arkitektoniske skalaen: private boliger og offentlige funksjoner. Forslaget omprogrammerer skolen til et flerfunksjonelt bygg bestående av boliger, bibliotek, verksteder, kafé, treningstilbud og andre utadrettede funksjoner. Målet er ikke å presentere én fasit for hvordan systemskoler bør transformeres, men å utforske hvor langt byggets fleksibilitet kan strekkes og hvilke romlige, sosiale og tekniske utfordringer som oppstår når ulike funksjoner kombineres.
Transformasjonen bygger på fem sentrale prinsipper: respekt for det eksisterende gridet, bevaring og oppgradering av korridorsystemet, strategiske inngrep i konstruksjonen, videreutvikling av kjernen som sosialt samlingspunkt, og etablering av nye møteplasser som viderefører skolens historiske rolle i lokalsamfunnet.
Prosjektet viser at systemskolens modulære logikk i stor grad muliggjør transformasjon til nye formål. Gridet og den tekniske infrastrukturen gjør det mulig å reorganisere planene uten omfattende inngrep i bærekonstruksjonen, og de gamle klasserommene fungerer godt som boligmoduler. Samtidig avdekker prosjektet at fleksibiliteten i praksis er mer avhengig av arkitektonisk bearbeiding enn arkitektenes formuleringer fra 1966 antyder, og at tilpasning til bolig krever større inngrep. Den dype bygningskroppen og ensidige dagslystilgangen gjør at oppholdsrom må plasseres langs fasaden, mens sekundære funksjoner må ligge i byggets mørkere indre soner. Det stramme aksesystemet på 2,6 meter er heller ikke tilpasset vanlige boligrom, og kan gi bygget et institusjonelt preg.
Gjennom strategiske brudd med systemets logikk, som vinterhagen, åpninger i dekkene, åpninger i korridorene, og de inntrukne balkongene, tilfører prosjektet nye romlige kvaliteter som gjør bygget mer levende og sosialt. Transformasjonen søker ikke å viske ut systemets karakter, men å bevare det som gir bygget identitet, samtidig som ny bruk gir rom for nytt liv.
Strategiene utviklet for Skøyenåsen kan overføres til de øvrige systemskolene i landet, slik at ett gjennomarbeidet transformasjonsforslag kan få betydning for en hel gruppe skolebygg. Ved å bevare eksisterende betongstrukturer kan store mengder klimagassutslipp knyttet til riving og nybygg unngås, samtidig som byggenes sentrale plassering og sosiale betydning videreføres. Prosjektet viser hvordan transformasjon ikke bare kan handle om teknisk gjenbruk, men også om å videreutvikle byggenes rolle som sosiale møteplasser i lokalsamfunnet. Slik kan systemskolen forstås ikke som et utdatert minne fra etterkrigstiden, men som en robust og fleksibel ressurs med kapasitet til å møte nye samfunnsbehov, og fortsette å tjene samfunnet i femti nye år.
Contact
Katja Jødal