Nekrolog: Terje Moe

En av oss forberedte seg til å delta i Terje Moes bisettelse ved å pusse skoene omhyggelig kvelden før. I det varme augustværet havnet dressen i en pose på vei til jobb. Stor var forferdelsen da det viste seg at skoene var gjenglemt, på bena var det sandaler med bare tær. Men i våre hoder gikk Terje Moe ofte i sandaler uten strømper. Mørk dress og sandaler ville på sett og vis ikke være upassende.

Arkitekt og professor Terje Moe var lærer både ved NTH, hos Arne Korsmo, og ved Arkitekthøgskolen i Oslo, som nær medarbeider av Sverre Fehn. Som studenter ved AHO kjente vi ham først og fremst som en høyst ukonvensjonell lærer. Etter et sommerkurs i Sienna hadde en av oss mistet alle tegninger og modeller fra tidligere studieår. Da det ble oppdaget løp han rundt i skolens korridorer i fortvilelse, og skjelte på alle som kom forbi. ”Hvorfor er du så sint?” spurte Terje Moe. ”Tenk så heldig du er som er kvitt all den bagasjen.”

Terje Moes eget hus i Mellbyedalen, publisert og bejublet verden over, ble et overveldende argument i hans pedagogikk. Det ga substans til hans utilslørte forkjærlighet for modernitet og annerledeshet. Vi trodde på mannen. Når han demonstrete det lille huset, kun 36m2 i grunnflate, var han ikke helt ulik en tryllekunstner. Han kunne begeistret forklare fordelene ved å ha klesskapet i himlingen over stuegulvet. Bak luker hang dressene sirlig i et horisontalt sjikt under de fritthengende sovekabinene. Storøyde så vi opp i de tomme mørke buksebena nedenfra og hans viden kjente ignoranse overfor konvensjoner fikk ny betydning. Og når han foldet ut universalmaskinen sin, den han hadde bygget hele huset med, fra et lite skap ved inngangen, og på et øyeblikk omdannet hele stuen til et verksted, minnet han på en merkelig måte om en nybygger.

Vi husker Terje Moe som et helt usedvanlig menneske, lynende intelligent, en usentimental faglig anarkist, en gudbenådet pedagog og en skaperkraft av de sjeldne. Vi føler stor takknemlighet for at vi fikk lære ham å kjenne.