Sverre Fehn vil bli husket som Norges fremste arkitekt, og hans verk har vært internasjonale forbilder allerede i 50 år. Men Sverre Fehns yrkesliv var i tre tiår likeverdig fordelt mellom kontoret der verkene ble til, og hans studio på Arkitekthøgskolen der han underviste. Selv nå, etter 8 år som rektor, regner jeg fortsatt min deltagelse som studentrepresentant i høyskolerådets tilsetting av professor Sverre Fehn i 1971 som noe av det viktigste jeg har bidratt med på AHO.
AHO var på dette tidspunktet – på linje med andre universiteter – dypt politisert – Vietnam, EU-kamp, motstand mot universitetsreformer og studentorganisering med både en vidløftig og svært luftig revolusjonær agenda. Fehn konfronterte ikke denne agendaen i det hele tatt, men etablerte sitt eget faglige rom for undervisning. Dette rommet var fylt av Fehns lidenskap for arkitektur og bygde på hans evne til å formidle kunnskap både om de kunstneriske og de håndverksmessige sidene av arkitektur som fag. Vi deltok alle nesten betingelsesløst i denne undervisningen.
I et intervju i årboka som kom ut i forbindelse med AHOs 50-årsjubileum i 1995 sier Fehn om sitt syn på utdanning:
”Kommer du ikke ut av skolen som en selektiv mann med en viss moral og en viss tyngde, så har du ingen sjanse. Du drukner i opplysninger. Der er jeg absolutt bestemt. Hvis man i den tiden man går på skolen ikke klarer å utvikle sitt potensial, hvor skal det så gjøres? I disse fem årene må du få lov til å dyrke din egen idéverden, dine egne fortellinger. Men de må dyrkes profesjonelt” og ”lærer du en ting ordentlig så kan du stort sett lære deg alt det andre.”
Fehns undervisning ble et sterkt og både dynamisk og stabilt element i hele den tida han var professor ved AHO. Å være professor var en svært viktig del av hans faglige liv og nok også en av nøklene til å forstå hans produksjon. I det samme intervjuet som jeg tidligere siterte fra sier han: ”Har man det privilegium å være professor med fast gasje, så både kan og bør man være selektiv med hensyn til byggeoppgaver – det har med moral å gjøre. Du har ryggen fri og kan velge de oppdrag som du tror er viktige for din og skolens utvikling. Man kan kalle det forskning.”
Sett i en historisk sammenheng finner vi resultater av Fehns undervisning som har stor betydning for hva Arkitektur- og designhøgskolen er i dag. Fehn er en av de som gjennom sitt arbeid konstituerte AHO.
Dette gjorde han i kraft av sin berømmelse og sitt store internasjonale kontaktnett og sine gjesteforelesninger omkring i verden. Han plasserte skolen på kartet. I perioder var AHO internasjonalt betegnet som Fehn-skolen. Slik John Hejduk ga identitet til arkitektskolen ved Cooper Union i New York og Alvaro Siza til arkitektskolen i Porto. Gjennom sitt arbeid ved AHO utviklet han også noen fellestrekk i store deler av norsk arkitektur som jeg fortsatt vil insistere på å kalle poetisk modernisme; en arkitektur som er stedsskapende og kontemplativ i kontrast til det generelle og overfladiske, som søker fordypning i innhold og forenkling i effekter. Eller som Arne Korsmo uttrykte det: ”En arkitektur som forener det logiske med det poetiske”. I ettertid kan man også se en rollefordeling mellom de to store ved AHO, der Christian Norberg-Schulz formulerte sin arkitekturfilosofi om hva arkitekturen kan yte og hva arkitekter bør etterstrebe, og hentet sine fremste norske eksempler fra Sverre Fehns arbeider. Dette skapte ryggraden i det som også i dag er den tradisjonen AHO bærer og grunnlaget for store deler av den internasjonale oppmerksomheten som ung norsk arkitektur får i dag. Hans betydning for norsk arkitektur generelt og AHO spesielt, kan neppe overdrives.
Men for alle oss – og det er usedvanlig mange av oss her – som har vært studentene hans, overskygger ikke disse historiske dimensjonene den konkrete erfaringen vi har hatt med Sverre Fehn. Det lett kaotiske miljøet på tegnesalene i de nedslitte gamle industrilokalene i St. Olavs gate. Fehn som ankom etter formiddagen på kontoret. Fehns korrektur ved tegnebordet. Studentens skisser og Fehns ofte fortvilete leting etter en kjerne av kvalitet og mulighet som han kunne bruke som et utgangspunkt for samtalen. Han var ikke i stand til å kommentere noe han syntes var dårlig. Fehns forelesninger som først og fremst hadde som intensjon å inspirere til å tenke konseptuelt om byggeoppgaven. Jeg husker vi tegnet aldershjem, og Fehn snakket i halvannen time om de gamles føtter, som etter hvert blir fulle av vann, slik at de ikke kan bruke sko og for øvrig kan de heller ikke bøye seg for å snøre dem. Fehn snakket om aldershjemmet på Økern (tegnet sammen med Geir Grung) som lyse rom, i natur, fylt av lyden av viskende tøfler.
Fehns produksjon er ikke stor, og den er også i forhold til oppgaver og typologi relativt begrenset, som han sa: ”Min skjebne har vært at arkitektur ofte skulle bygges ute på landet.”
Men gjennom sine arbeider og sitt virke som professor på AHO har han satt dype historiske spor og lever videre gjennom sine verk og sine studenter.
Det er med vemod, grenseløs respekt og stor takknemlighet AHO har tatt farvel med Sverre Fehn i dag.